- Å utøve godt skjønn er en nødvendig kunst

Ikledd ullgenser og gummistøvler står en middelaldrende mann utfor samvirkelaget. Han selger sild. 50 øre silda. Prisen har alltid vært 50 øre silda. Anton sier lite.

Vi er i Bossekop i Alta på 1970-tallet. Anton Mikalsen vokste opp i Gamvik og mista både far og bror da tyskere massakrerte ubevæpna fiskere på Hopseidet i mai 1945. Anton blei sterkt traumatisert, og var livredd tyskere så lenge han levde.

Anton kom til Alta i 1954. Her blei han godt mottatt. Han fikk institusjonsplass, men valgte å bo alene i ei lita hytte med vedfyring. Anton fiska sild og solgte sild. Han blei kjent som Anton i fjæra, og blei et kjært innslag i gatebildet i Bossekop.

Men dette var på ei tid da norsk vårgytende sild var så kraftig nedfiska at det var totalforbud mot sildefiske.

En dag blei Anton i fjæra anmeldt for ulovlig sildefiske. Anmeldelsen rysta mange altaværinger og blei oppfatta som hjerterå. Men loven var klar. Anton fiska sild ulovlig, og loven skal jo være lik for alle.

Politimesteren mente imidlertid at forbudet ikke var mynta på Anton i fjæra. Embetsmannen, som skulle håndheve norsk lov, henla saken.

Husker jeg rett var begrunnelsen «sakens urimelighet». Politimesteren utøvde et skjønn utenfor lovens rammer. Det er sjelden kost.

Anton fortsatte å selge sild utfor samvirkelaget, og vi var mange som takka en politimester som utøvde godt skjønn, utenfor boksen. I dag er Anton i fjæra hedra med portrett med tekst i Bossekop sentrum.

Jeg bor i en landsdel der det har vært en tradisjon å angi avstand i antall kaffekok. Men inntil 1. januar 2016 var det et generelt forbud mot å gjøre opp ild i eller i nærheten av skogmark i tidsrommet 15. april. - 15. september.

Ville du lage deg et kaffebål i denne perioden, skulle du, etter loven, har særskilt tillatelse fra kommunens brannvernmyndighet.

Jeg innrømmer det åpent. Denne forskriften har jeg forbrutt meg mot mange ganger, med min beste samvittighet. Har jeg vurdert at det ikke var brannfare, har jeg laga meg kaffebål, uansett årstid.

Jeg oppfatta forskriften som fullstendig urimelig.

15. april 1997 tikka det inn en faks til Tromsø kommune. Norsk brannvernforening påpekte at bålforbudet var trådt i kraft. 29. april dette året var snødybden ved værvarslinga i Tromsø 2,40 meter.

Tromsø kommune returnerte faksen med følgende påskrift: E det nysnyen eller gammelsnyen dokker e redd førr?

I dag har forskriften en annen ordlyd. Det er et generelt forbud mot å gjøre opp ild i utmark i sommerhalvåret. Men forskriften sier også at du likevel kan gjøre opp ild dersom det ikke er brannfare. Er marka snødekt eller gjennomvåt har du lov til å gjøre opp ild, også i sommerhalvåret.

Du er selv ansvarlig for å utøve godt skjønn.

Lovens intensjon er å forebygge mot brann. Det er lov å lage bål. Det er ikke lov å lage brann. I dag er lovens ordlyd i bedre samsvar med lovens intensjon.

Brannvernmyndighetene har en viktig oppgave i å fortelle folk at det nå er lov å bruke hodet.

Jernbanen deler Saltfjellet i to. Meg bekjent er det ulovlig å krysse sporet utenfor planovergang. Mange steder er det god sikt. Har du fri sikt en kilometer i begge retninger, kan du trygt krysse sporet. Du krysser på noen sekunder, og er i sikker avstand fra skinnegangen lenge før tog kan nå deg.

Intensjonen bak forbudet mot å krysse banen er å forebygge mot trafikkfarlige situasjoner. I dette tilfellet innebærer godt skjønn at du kan bryte en lov uten å bryte intensjonen med loven.

Når vogntog kjører i 90 km/t gjennom Saltdal, kan det være delte meninger om sjåførene utøver godt skjønn. Kjøretøy over 3,5 tonn har ikke lov å kjøre over 80 km/t, selv om vegen er skilta med 90, uansett føre og sikt.

Det kan hevdes at vogntog i 90 i god sikt, på tørr asfast, kan forebygge mot forbikjøringer og bidra til smidig trafikk. Men en ting er sikkert; å kjøre 30 tonn vogntog i 90 i dårlig sikt på glatt føre, når det er skilta stor elgfare, det er å ikke utøve skjønn i det hele tatt.

Min erfaring er dessverre at dette mer regelen enn unntaket. Alle har plikt til å tilpasse farten etter forholdene. Alle har plikt til å utvise skjønn. Her syndes det kraftig.

Moral: Ingen rettstat har lovverk som er tilpassa alle, til enhver tid, i alle situasjoner. Å utøve godt skjønn er en nødvendig kunst.

Jeg tenker vi får et bedre samfunn om oppvoksende generasjoner lærer seg å utøve godt skjønn og handle i tråd med lovens intensjon, også i tilfeller der lovens ordlyd ikke harmonerer med lovens intensjon.