Godt nytt år? Selvsagt!

Er det litt hult i en pandemi å ønske folk et god nytt år?

Vi gjorde det jo i fjor, og så mye bedre enn sin forgjenger var vel ikke 2021, spesielt ikke på slutten.

Men det er lite vits i å gi opp. Snur man den positive siden til så var det mye å glede seg over i 2021, og det blir forhåpentlig mer i 2022 - selv om man ikke kommer helt tilbake til 2019-nivå.

Hvor godt et år er, er veldig individuelt. Noen har kanskje hatt det bedre i pandemiårene enn de hadde før. Kanskje er de kvitt problemer, fått jobb eller en bedre jobb, funnet kjærlighet, blitt friske av alvorlig sykdom eller fått hund.

Jeg har ikke så veldig mye å klage over i 2021. Mye av æren skal andre ha.

Enorme arbeidskolleger i Saltenposten-familien, en fantastisk familie rundt meg og det jeg litt subjektivt kaller verdens beste hund har tatt meg gjennom året på en måte som ikke kunne vært bedre - forutsetningene tatt i betraktning.

Nei, vi fikk ikke reist til verken Berlin eller Fort Lauderdale, men vi hadde fine ferieuker i vårt praktfulle og relativt koronatrygge nærmiljø.

Nei, det ble ikke fotballtur til utlandet, men kamper i SKS Arena var enormt å oppleve igjen. Når det faktisk ble spilt fotball rett foran øynene mine, så ble det det viktigste - ikke hvem som spilte.

Jeg fikk én tur ut av landet, og dermed fortsatte tradisjonen med at en stor gjeng sykkelentusiaster fra Norge, Sverige og Nederland samlet oss på VM, denne gang i praktfulle Leuven i Belgia.

Den lever jeg ennå på, selv om det - spesielt på reisene til og fra, var ubehagelig lang tid med munnbind. Men verdt det? Å ja.

Jeg fikk jobbe på Gatafestivalen med de samme herlige kollegene som tidligere nevnt, og én ny en (Hei Julie, du var strålende) og fikk livemusikk servert fra scenen og rett i fleisen og øregangene.

Takk til alle som fikk dét til!

I det siste har jeg kunnet nyte en hvit og kald jul, men kulden er bare ute. Sammen har vi skapt varme øyeblikk som ingen av oss ville vært foruten. Vi har spist godt, gaver er gitt og fått, vi har ledd og diskutert. Vi har fått være sammen, noe som slett ikke alle fikk.

Det har vært trist å lese på for eksempel Twitter, mitt foretrukne sosiale medie, om folk som har fått reiser kansellert eller har vært nødt til å være i karantene, skjermet fra sine kjære.

Med bare dager igjen av vårt andre koronaår sammen, er det bare å ønske oss alle det beste i 2022.

Jeg vet at året starter på hjemmekontor. Der trives jeg godt, men jeg savner å si hei til Monica, Arild og Kay som ofte allerede er i kontorlokalene når jeg ankommer rundt åtte.

Jeg vil savne å sitte ved pulten min og registrere i øyekroken at der dukker Frank opp. Og Lise, Helge, Eva og Kenneth. En viktig del av flokken min.

Helt ærlig så vet vi omtrent nul om hva 2022 skal by på, hva som faktisk kan gjøres og gjennomføres og hva som ryker. Selv med boosterdosen jeg skal få i dag, onsdag 29. desember.

Her er noen av de jeg håper blir mest mulig som vanlig:

Blåfrost, ISE cup i fotball, HESA-serien, Kobberløpet og andre skirenn, Miniputt-turneringa på Rognan, Gatafestivalen. Grendecupen og SKS X-mas cup i Fauske idrettshall. Der vil jeg ikke ha hat-trick i avlysninger.

Reise til Berlin, Manchester, Fort Lauderdale og til sykkel-VM i Wollongong i Australia? Ja, gjerne, men helt trua har jeg ikke.

Men som 2021 har vist meg, det går nok helt fint.

Det er blitt mindre viktig hvor jeg er, men desto viktigere hvordan jeg og de rundt meg har det. Og i 2021 var det ganske så bra.

Så når fredagen bikker over i lørdag, 21 blir 22 - ta vare på de du har rundt deg. Og vær takknemlig for at de tar vare på deg.

Så kjører vi på i 2022 også. Med hjemmekontor, munnbind, meteren og alt som hører til - inntil vi får beskjed om noe annet. Fingrene er krysset. Mister vi håpet, mister vi alt.

Godt nyttår, alle sammen.