Han endret synet på de svake for en hel nasjon

Å være menneske handler om så mangt. Det kan være det enkle og basale som å opprettholde egen eksistens gjennom mat og søvn, men også ha en overført betydning i å se et bilde som er større enn seg selv.

Jeg burde kanskje heller si at det å være medmenneske handler om så mangt. Fordi det å se forbi egne behov, faktisk er det som burde definere menneskelighet. Ikke at ikke dyr er i stand til å ofre sitt eget for andre, men man burde se på evnen til å føle på hvordan andre har det som en menneskelig kvalitet.

For gudene skal vite at vi av og til trenger en vekker for å komme oss litt ut av bobla de som er så heldige å ikke ha problemer med å møte hverdagen lever i.

Det kan være de som sliter med psyken. De som er narkomane, og de som må sove på gata. De som kjemper hver eneste dag for å få beholde leiligheten og strømmen i et område som ingen andre vil sette sine ben i.

De som prøver alt de kan å gå en sti som av og til blir så smal at et ørlite steg utenfor, vil føre til avgrunnen igjen.

Og de som må være de nærmeste til de som har det sånn. Som ikke klarer annet enn å gjøre sitt beste, selv om det ikke hjelper i det hele tatt.

For meg har alle disse vært noe man har sett, men ikke tenkt over. Det har vært skummelt å se tiggere og uteliggere i virkeligheten. Jeg innrømmer glatt at jeg her sett en annen vei, og gått unna fordi det har vært ubehagelig å se sannheten med mine egne øyne.

De har ikke vært mennesker for meg på samme måte som alle de som klarer seg fint. Å se de som ikke har noe mer å tape, har skremt meg til å ikke ville ta inn over meg at det like lett kunne vært meg eller noen andre jeg er glad i. Og da er refleksen å distansere seg.

Det er en forferdelig setning å skrive, men det er sannheten. Eller, det var det til en skjeggete mann på TV fikk en hel nasjon til å våkne.

For den jobben Petter ”uteligger” Nyquist har gjort for de vanskeligstilte i dette landet, er noe som savner sidestykke.

Etter å ha forlatt sin egen trygge hverdag med kun et kamera og klærne han gikk og sto i, for så å leve de 52 neste dagene på gata i Oslo tilbake i 2015, fikk hele Norge se at de som vi har gått forbi, sett bort fra og tråkket over, de har alle en historie.

De er alle mennesker, og selv om de er havnet i en ufattelig vanskelig situasjon, så har de historier og en raushet som veldig mange av oss som kan legge oss i en varm og trygg seng bare kan se langt etter.

Nyquist viste Norge at det å være menneske handler om å se folket rundt oss, uansett som det er toppsjefen for banken, ordføreren i kommunen eller han som sitter med koppen utenfor butikken.

Fordommene som lever av frykt fikk et alvorlig skudd for baugen på grunn av han som gikk ut og snakket med de som bor på gata, og levde som en av dem.

De trenger ikke være skumle. De trenger kanskje bare at noen ser dem i mer enn to sekunder, og som viser at det å havne i trøbbel ikke er noe som fratar dem nettopp det som identifiserer oss alle. Menneskeligheten.

I flere serier etter den første har Petter Nyquist vist hvordan det er å være på vi tilbake fra gata, hvordan det er å være pårørende til de som strever som mest, og hvordan det er å bo i både fengsel og kommunal bolig i Oslo.

Fellesnevneren er og blir det samme. Han skaper forståelse og bygger broer i alt han gjør. Han kunne gitt dem pengene sine og gått sin vei, men i stedet er gaven han bidrar med helt umulig å sette tall på.

Det kan man ikke med menneskeverd