Nå, snart fire tiår etter har det endelig skjedd. Jeg har kommet gjennom. Til midtens rike, verdens eldste fortsatt eksisterende sivilisasjon. Og reisen har, om enn i overført betydning, foregått gjennom jorden.
Jeg er her for leiren, jordens materiale. Leire har vært hovedbeskjeftigelsen min de siste ti årene. Men det dreier seg ikke om hvilken som helst leire. Målet mitt, Jingdezhen, kalles ikke «porselenets hovedstad» uten grunn.
Her har det foregått i over tusen år, framstilling og salg av det hvite gullet.
Marco Polo var den første i vesten som beskrev det, krukker «av en usammenlignbar skjønnhet». I 500 år forble det en hemmelighet i vesten hvordan dette dyrebare materialet ble framstilt.
Et tvetydig materiale, utvannet av jorden, brukt til baderomservanter og toaletter, men også til vaser som i dag auksjoneres bort for hundretalls millioner kroner.
Hvit er ikke bare hvit. Det finnes grisehvit, medium hvit og superhvit og et utall andre jeg ikke klarer å uttale. Selv er jeg superhvit. Jingdezhen er godt vant med besøkende fra hele verden, likevel er blonde lokker en raritet som må fotograferes og filmes.
En arkitekt som er der for å forberede seg til en konkurranse, kjenner meg ikke igjen etter et par dager.
Hun unnskylder seg. «Det er ansiktene til dere som er hvite,» sier hun. Det går ikke an å se forskjell på dere, dere ser helt like ut.» Etter to netter våkner jeg med en sang på hjernen, «A whiter shade of pale», den blir med meg hele den første uken.
Jeg er spent, det er så mye jeg skal se, gjøre, finne ut av, oppleve. Jeg lærer fort. At en lett frokost består av en halvliter nudelsuppe og rikelig med kjøtt og grønnsaker, at hvis jeg vil ha ølen min kald og kaffen varm, så bør jeg presisere det.
Og at det er trygt her, veldig trygt, med ett lysende unntak: I trafikken, der gatene krysses med livet som innsats.
Jeg gleder meg til å se denne skulpturfabrikken jeg har hørt så mye om. Hvordan er den, hvor stor er den? Jeg ser for meg
kinesiske menn i hvite frakker, støyende
maskineri, støv.
«The Sculpture Factory» er et område i byen Jingdezhen, noen kvartaler dedikert til porselen. Under Ming-dynastiet (1368–1644) skrev Song Yingxing i sitt leksikon at for å produsere en eneste kopp, må den berøres av 72 ulike par hender, altså gå gjennom 72 prosesser.
Først dag to går det opp for meg at jeg
faktisk bor inne i Skulpturfabrikken.
Som er 60 flere enn jeg kjenner til etter
flere år med keramikkutdannelse.
Alle har verksted her, ut mot gaten i The Sculpture Factory. Dreieren, skulptøren, form-makeren, glasereren, porselensmaleren og så videre.
Alt dreier seg om porselen. Vi spiser og drikker fra porselen, vi sitter på det, går
på det, det er i vegger, tak og gulv. Vi puster
porselen, bokstavelig talt, dessverre. Støvet er overalt. Det legger seg på huden, i klærne og selvsagt i lungene.
Så, hva annet kan man gjøre enn å la seg rive med? Jeg har på forhånd bestemt meg for at to uker er for kort tid til produksjon. Jeg er her for å se og forstå, ikke skape. Men her blir ingenting som jeg har tenkt.
Allerede andre dagen sitter jeg med en halvferdig, liten skulptur i fanget, i håp om å rekke å gå gjennom noen av de 72 prosessene før hjemreisen.
For meg som til vanlig gjør alt selv, er det en utfordrende øvelse å gi fra seg kontrollen. Jeg er vant med at keramikk krever uendelig tålmodighet og mye venting. Også dette er annerledes i Jingdezhen.
I løpet av en uke, har en liten skulptur blitt til to gipsformer hos formmakeren, formene har tørket og blitt levert til støperen, som fyller dem med flytende porselen og setter delene sammen fire ganger om dagen.
Etter tre dager har jeg 12 små skulpturer, klare til glasering, hos glasereren, selvfølgelig. Så kan de leveres videre for brenning i en av de store, offentlige keramikkovnene.
Det som i Norge er helt umulig, er dagligdags i her. Som å brenne porselen på 1.300 grader over natten i en enorm ovn, og åpne den tidlig neste morgen uten at alt går i luften. Som å kjevle ut fem meter lange keramikkfliser for hånd og legge dem til tørk på under ti minutter.
Som å bygge vaser som rommer en hel familie, og koster betydelig mer enn Teslas toppmodell. Dette er stedet for keramisk magi.
Jeg inviteres på middag i landsbyen Sao Bao, hos Amber, en hvirvelvind fra Hong Kong, som i en alder av 26 driver kunstsenter, kunstneropphold, import og eksport av keramikk, designstudio, og snart et hotell og jeg vet ikke hva.
Hun brenner for at de unge, kinesiske håndverkeren og designerne skal føre egne tradisjoner videre i stedet for å kopiere de vestlige.
Middagen blir til en fottur til innsjø som har tatt plassen til et fjell. Fjellet som nå er borte, ble brukt til fremstilling av porselen. Det er tørke nå, og innsjøen er bare halvparten så stor som vanlig.
Vi nærmer oss bredden, og da begynner de å dukke opp, potteskårene.
Etter at jeg har plukket opp det første, blir det vanskelig å la være å lete etter flere. Men det mørkner, og vi bør komme oss tilbake til sivilisasjonen mens vi fortsatt kan se. Men et til, bare et til, og der er det et fint et.
Jeg viser det til Amber. Det har et lite stempel. Har jeg funnet en skatt?
Spøkelsesmarkedet har fått navnet sitt fordi det er åpner så tidlig om morgenen at det fortsatt strengt tatt er natt. Man må bruke lykter for å kunne studere de antikke pottene og potteskårene som tilbys i hauger på matter på bakken, både ekte og falske.
Vi er heldige, vi har med oss Huang Fei, en ekspert på kinesisk antikk keramikk. Han veier pottene i hånden, ekte, falsk, falsk, ekte. Falsk, men godt gjennomført.
Jeg viser ham det lille potteskåret fra dagen i forveien. Oi, hvem fikk du den av? spør han. Og bekrefter at ja, jeg har funnet en liten skatt, et stemplet porselens-skår fra Ming-dynastiet. Jeg holder en liten bit 400 år gammel keramikk-historie i hånden.
Funnet på utvinningsstedet. Jeg er lykkelig. Jeg kan reise hjem.
Dagene er så lange her. Det er som om de varer tre dager. Selvfølgelig hjelper det at jeg får servert to varme måltider om dagen, at ingen gulv må vaskes, ingen barn trøstes, ingen oppvask tas.
Var dagene virkelig så lange før, eller er det bare noe av magien ved dette stedet?
De første tre dagene er så innholdsrike at de føles som en uke. Men så er det som et nytt gir setter inn, og før jeg vet ordet av det, må jeg begynne å forberede meg på hjemreisen.
På flyplassen i Jingdezhen blir jeg møtt av forvirrede blikk. Ved hjelp av en oversetter-app, forklarer mannen i skranken meg at dagens dato og datoen på billetten min ikke stemmer overens.
Heldigvis er jeg ute en dag for tidlig, ikke for sent.
Utenfor flyplassen praies jeg av en drosje. Prisen er som den skal være, men sjåføren er annerledes. Etter bare noen minutter er han dypt inne i verdenspolitikken, øst og vest, fattig og rik. «Why do you think the European Union is collapsing?” “What do you think of the political system in a country such as China?”
Jeg er rund i kantene og svarer diplomatisk.
For selv om jeg muligens har støtt på en politisk interessert drosjesjåfør, så er sjansen større for at dette ikke er det eneste yrket hans. Alle de andre jeg har møtt her, har aktivt unngått å snakke politikk. Og hele samtalen foregår via en språk-app som er statlig godkjent, så sjansen til å bli lyttet til er definitivt til stede.
Jeg tillater meg likevel å nevne at mangelen på ytringsfrihet og fri presse bekymrer meg.
Men jeg har fått en ekstra dag i gave. I en magisk by er det utrolig hvor mye det går an å fylle en dag med. Jeg rekker et besøk på porselens-museet, det åpne mat-markedet (ja, hund står på menyen), verdens beste pub, med verdens beste øl, kald denne gangen.
Og massasje.
Jeg våger meg ikke på den kinesiske, som har et smertefullt rykte à la vondt skal vondt fordrive, og går for den lettere «thai». Likevel, en halvtime etter spaserer en mann rundt på ryggen min mens han presiserer at jeg bare må si fra hvis det er for tungt.
Noe jeg gjerne skulle gjort, hadde jeg kunnet puste.
Så er det over, jeg føler meg klokere, for jeg vet at hvit ikke er hvit. Jeg vet hvordan granatepler egentlig skal smake. Jeg vet at det umulige faktisk er mulig, og at det til og med kan ta kortere tid.
Hjemme i gamlelandet våkner jeg og kjenner, for første gang i mitt voksne liv, at jeg ikke lyst på kaffe. Jeg har lyst på te.
En ny sang surrer i hjernen. Det er T’Pau sin klassiker fra 80-tallet: China in your hand.
TEKST OG FOTO: KAMILLA SAJETZ MATHISEN
