- Gi den mannen en pris

Begrunnelsen til Nobelkomitéen er duoens kamp for en fri presse, med et hovedfokus rettet mot Fillipinene og Russland.

Som journalist er det selvsagt lett for meg å applaudere valget. Frie penner i frie medier er grunnleggende for en videre bygging av demokrati - verden rundt. Hver dag kan vi lese og høre om eksempler på det motsatte. En nobelpris til Ressa og Muratov kan bidra til at det som i dag er fyrstikk-tog i land vi ikke liker å sammenligne oss med kan bli til fakkel-tog.

Pussig nok ble nyheten kjent omtrent samtidig med at jeg satt i min egen verden. Lett tilbakelent i et lite frikvarter fra jobberiene for publikasjonen du akkurat nå leser. Tankene vandret til dagen før, og en noe pussig tildragelse som fant sted rett på utsiden av avishuset. I scenen; min kollega Lise. Firbeningen Aithi. Redaktøren og den omtalte firbeningens analkjerter. Analkjerler der altså.

Jeg lanserer med dette Saltenposten-redaktør Frank Øvrewall til Nobels fredspris 2022. Øvrewall er en åpenbar kandidat. Begrunnelsen følger.

Tirsdag 9. november gjester foredragsholder Per Henrik Stenstrøm Rognan. Fra Slipen scene skal han foredra om idiotene på jobben. Hvem er de, hvorfor er de der og hvordan skal du takle disse? I følge Stenstrøm er alle arbeidsplasser oppsatt med minst én idiot. Som møteplageren. Som den kroniske forsent-kommeren. Som den som alltid bærer med seg en udefinerbar odør av det litt tvilsomme slaget.

Du tar feil, Stenstrøm. Jeg kan med hånda på hjertet - og alt som der hører med - si at på jobben min, der har vi ingen idioter. Ikke engang en med et potensiale for å bli én slik.

Allerede etter en liten uke som del av staben i Saltenposten erklærte jeg min kjærlighet til dette kollegafellesskapet jeg sakte men sikkert føler å bli en godt integrert del av. Eva. Espen. Helge. Lise. Frank. Monica. Arild. Heidi. Linda. Kay. Alle som én er de rett og slett bra folk som det er lett å like. Jeg kan - igjen - med hånda på hjertet si at aldri før har jeg opplevd en så tvers igjennom likandes gjeng, som det hver eneste dag er en fryd å henge med. Her er det en svært god tone om det er mandag eller fredag, humoren sitter løst og samholdet er sterkt. Denne min jobbfamile er rett og slett en ansamling av fine folk som bryr seg om hverandre.

Og noen kanskje - om mulig - enda litt mer enn andre. Her skal vi tilbake til redaktør Øvrewall og analkjertel-tildragelsen torsdag. Kollega Lise hadde fått beskjed fra dyrlegen om å forsøke en analkjertel-tømming på pelskledde Aithi. Det skapte utfordringer, for verken Lise eller mannen hennes var spesielt ivrige etter å begå denne affæren, som både er en anelse klissen og ikke minst illeluktende. I verste fall kunne det ligge an til murring på hjemmebane. Da grep redaktøren inn.

Frank beordret Lise og Aithi utendørs. Det er der slike scener helst bør utspilles. Mens Lise underholdt og distraherte bikkja forfra, tok Frank saken - eller kjertlene - i egne hender. Operasjonen viste seg å være unødvendig, for kjertlene var knusktørre.

Men altså - her har vi en redaktør og en sjef som går i fronten for sin medarbeider. På helt spesielt vis. Frank meldte seg frivillig til å inspisere analkjertlene. Vis meg den redaktør som er i nærheten av å gjøre noe tilsvarende for en ansatt.

Vi snakker jo rett og slett parterapi i praksis. Redaktøren tar seg av analkjertel-businessen. Lise og mannen unngår antydning til krise på hjemmebane. Slikt kan jo fort utarte til konsekvensene blir av det irreversible slaget. Franks manøver må sies å være fredsbevarende på mikronivå. For det fortjener han en pris. Da bør det være den gjeveste av dem alle.

PS: Jeg tar med bikkja mi en dag til uka, Frank.