Fra Skywalker til Vader

Som en litt over gjennomsnittlig engasjert Tottenham-supporter, har jeg hatt materiale for å skrive mange av disse her. For en støtte emosjonell berg- og dalbane skal man lete lenge etter.

Jeg har sågar sagt at det å heie på de linjehvite har gitt økt livskvalitet, fordi det har lært meg å gå inn i stort sett alle situasjoner med lave forventninger.

Da blir man mye mindre skuffa. Og med det får man det bedre, både når ting går etter planen eller ikke.

Men så er det jo sånn at man av og til lar seg rive med, at livet som tilhenger av en evig middelhavsfarer kanskje var over.

I mange, mange år hadde man de fire store klubbene i engelsk fotball. Liverpool, Manchester United, Chelsea og Arsenal var alltid de fire første. Rekkefølgen var ikke alltid den samme, men det var en etablert sannhet at serien for resten av oss startet med femteplassen.

Men det skjedde noe. Plutselig var vi i Champions League. Plutselig ble Manchester City kjøpt av en vandrende oljebrønn, og plutselig kjempet vi om seriemesterskap.

Grunnen til det var enkel. En ydmyk, ruvende kjekk og kunnskapsrik argentiner kom til White Hart Lane. Mauricio Pochettino var mannen som gjorde at alle årene med tørke på 13. plass ble til årlige topp fire-plasseringer.

Og størt av alt. Finale i Champions League.

Jeg driter i at vi tapte. Det var en elendig fotballkamp av begge lag. Men vi var der. Vi skulle tilbake igjen, og vise at også Tottenham kunne bli great again.

Og selvsagt med Pochettino ved roret.

Men ingenting er mer ferskvare enn det å spille fotball. Når resultatene uteblir, må sjefen gå. Alltid.

En 14. plass var ikke godt nok for styrelederen. Og med det gikk vi fra å være ledet av Luke Skywalker, til å få Darth Vader inn dørene seks timer etter.

Ut gikk Pochettino, inn kom José Mourinho. Fotballens antikrist de siste årene. Men hvem vet, han kan sikkert vinne noe igjen.

Akkurat nå kjennes det mest ut som at den fine og snille pappen du har hatt så lenge du kan huske, forsvinner nedover gata i en taxi med hånden klemt opp mot bakruta til et siste farvel.

Mens mammas nye skjeggete portugisiske flamme kommer ut av en sliten Camaro i innkjørselen, akkopagnert av ølbokser som faller ut av dørken og en sigarett som tennes, mens Def Leppard gauler alt de klarer at noen skal helle sukker på dem.

Han mener selv han er "The Special One".

Jeg håper mer enn alt at han har rett.