Fra førstelinje-tjeneste til pensjonist-rekker

Når jeg ser tilbake på min karriere i førstelinjetjenesten i flyktningefagfeltet, kan jeg med sikkerhet si at det har vært en reise preget av utfordringer, lærdommer, og en del porsjon humor.

Etter år med en krevende, stressende, men samtidig utrolig givende jobb, er det nå på tide å henge opp kontorkaffen for siste gang og tråkke inn i pensjonisttilværelsen.

Å jobbe i flyktningefeltet har vært som å balansere på en stram line – en balansegang mellom å møte de umiddelbare behovene til de som nettopp har ankommet landet, og å sikre at kommunene får de nødvendige ressursene for å håndtere denne oppgaven. Fra å håndtere akutt boligbehov til å løse byråkratiske floker, har det vært en hverdag fylt med både små og store seire.

Jeg husker spesielt den gangen jeg møtte en familie som nettopp hadde kommet til Norge.

Med et stort smil og en litt for tynn jakke, sto de klare for å møte den norske vinteren. ”Er dette nok klær?” spurte faren, mens han trakk jakken tettere rundt seg.

Jeg lo hjertelig og tok dem med til en butikk for å kjøpe ordentlige vinterklær.

Noen måneder senere ble jeg invitert til deres første norske jul, komplett med en tallerken julemat jeg ikke helt kunne identifisere, men som jeg spiste med et smil.

Det er disse øyeblikkene som har gjort alt stresset verdt det.

På kontoret har vi alltid hatt en slags krig mot kopimaskinen.

Den virket som den hadde sitt eget humør – ofte tom for toner eller papir når vi trengte den mest.

En gang, rett før en viktig rapport skulle leveres, gikk brannalarmen midt i et hektisk møte.

Vi evakuerte bygningen, og jeg husker at jeg tenkte: ”Hva blir det neste?”

Språklige misforståelser har også gitt mange minneverdige øyeblikk.

Å forklare norske tradisjoner og hverdagsliv til noen som aldri har opplevd det før, kan være en utfordring.

Jeg husker spesielt en gang hvor jeg prøvde å forklare konseptet med dugnad. ”Så, alle jobber frivillig for fellesskapet?” spurte en nyankommen.

”Ja,” svarte jeg, og så glimt av både forvirring og beundring i øynene deres.

Det er noe spesielt med den norske ånden, og det har vært en glede å kunne dele det med andre.

Nå, når jeg ser frem til pensjonisttilværelsen, innser jeg at det er på tide å bytte ut møter med morgenkaffe, og rapportskriving med rolige dager i hagen eller på en fortaukaffe i hjembyen.

Jeg ser frem til å kunne slappe fullstendig av uten å tenke på jobben, min bedre halvdel og jeg har ønske å bruke mer tid på reiser, mer tid med gamle, barndomsvenner.

Skal pensjonstilværelse leve opp til forventninger? Det gjenstår å se!

Det har vært en ære å jobbe for både kommunene og de mange menneskene jeg har møtt på veien.

Å kunne bidra til å gjøre en forskjell i noens liv, om så bare litt, har vært min største belønning.

Nå, med en paraplydrink i hånden, ser jeg frem til å nyte de enklere tingene i livet – vel vitende om at jeg har gjort mitt beste for å hjelpe andre.

Gratulerer til meg selv med pensjonen!

Må denne nye fasen bli fylt med latter, avslapning og alle de små gledene jeg har jobbet så hardt for å fortjene.

Takk for alle minnene, utfordringene og lærdommene. Nå er det tid for nye eventyr!

I forbindelse med min snarlig avgang serverte flyktninger bosatt på Strøkenes, Straumen og Røsvik en overraskelse til meg.

Han Gøran bad meg om hjelp på onsdag ettermiddag og da jeg kom, der ble det samlet nesten 40 flyktninger (med stort og smått).

Det var mange varme ord, mye hjemmelaget god mat, passende gaver…

Jeg sa at jeg ikke viste hvordan fortjente jeg det. Jeg gjorde bare jobben min.

Kanskje jeg, likevel, gjorde en god jobb!

Hilsen og god sommer til våre lesere fra en stolt (snart) pensjonist.