Fotballidioti? Uten tvil!

Jeg skjønner det selv i det jeg gjør det. Jeg forstår at jeg ser ut som en idiot. Jeg kjenner muskler trekke seg sammen, og at armer og bein utfører noe som minner om en dans.

Men blikket til den bedre halvdel i sofaen utstråler en kombinasjon av bekymring og "du-er-en-idiot" som jeg sjelden har sett maken til.

Sånn i etterkant kan jeg skjønne hvorfor. De stive hoftene vridde seg sidelengs i en slags konbinert slange- og flamencomanøver. For å si det sånn, det hadde sett teit ut om det var Beyonce som gjorde det.

Og hva er bakgrunnen for disse krampetrekningene, lurer du kanskje litt på?

Svaret er lett. Når du tror du har tapt, og likevel ender opp med å vinne, er det nesten grunn til å feire med en liten dans.

Jeg vet at fotball ikke er for alle. Det har jeg ingen problemer med å skjønne. Men for de som bryr seg, kan det være en veldig fin ting å følge med på. I hvert fall hvis man har vett til å velge seg et lag som vinner noe i ny og ne.

Så smart var ikke jeg. Jeg valgte favorittlag i England fordi de hadde en nordmann på laget. Selveste Erik "The Viking" Thorstvedt trakterte keeperhanskene i Tottenham, og da måtte man jo nesten heie på dem.

Men lite visste jeg da om at det skulle bli noen magre år fram mot 2019. Bortsett fra en ligacuptittel i 2008 som ingen bryr seg om, har mine gutter i Nord-London stort sett vært selve definisjonen av middelmådighet, og det å svikte når det gjelder.

Men i 2010 var det som om noe endret seg. Tottenham, eller "Vi", som det selvsagt heter, kom på fjerdeplass i Premier League. Det betød deltakelse i neste sesongs Champions League. Sjelden har vel følelsen vært bedre enn da 201 centimeter med Peter Crouch headet inn til seier over Manchester City i siste serierunde.

Gjennom årene siden da har det blitt flere visitter i den gjeve turneringen for mine gutter. Det har vært en veldig rar opplevelse å skulle følge Tottenham i konkurranse mot de beste lagene i Europa.

Vi kunne nærmest ydmyke storlaget Inter Milan over to kamper, bare for å få spissen (!) Crouch utvist i neste runde mot Real Madrid, og bli totalt overkjørt der.

Men i år, har det ikke vært som de andre årene. Der det før ble tap, har det blitt seier. Der man visste man måtte ha poeng, ble det sånn. Det har vært en endeløs rekke med marginer og stang inn som jeg knapt har opplevd maken til.

I gruppespillet var Tottenham direkte dårlige. Det var ingen som hadde tro på at de skulle gå videre i det hele tatt. De dro til bortebane mot Barcelona med visshet om at de MÅTTE ta poeng der for å gå videre.

I det 85. minutt skjer miraklet. Vi utligner til 1-1. Mot Barcelona!

Så ventet et Borussia Dortmund som var så godt som ubeseiret denne sesonge. De ble for en gangs skyld slått betydelig av de hvite fra N17.

Men hjertet sank da kvartfinalemotstenderen ble trukket. Der ventet Manchester City nok en gang.

Jeg skal ikke si så mye annet enn at spenningen levde over to kamper til den grad at det ikke var til å fatte. På overtid i bortekampen var Tottenham fremdeles laget som var videre til semifinale.

Så scoret Raheem Sterling for City. Verden ramlet sammen i ti sekunder. Jeg var så skuffa. Så nært, men likevel skulle det ikke holde. Helt til videodommeren hadde et innspill å komme med. Annulert mål. Tottenham videre.

At dette skulle toppes i semifinalen mot Ajax, hadde ingen tro på. men comebacket var enda større da. Seieren sikret fem minutter på overtid.

1. juni møter Tottenham Liverpool i finalen i Champions League. Jeg håper det blir en dans til.