- For mange er dette årets beste fest

Norge og Subwoolfer imponerte under semifinalen og er klare for finalen i Eurovision 2022 på lørdag i Torino, Italia.

I Torino er også Marna Georgstad på plass for å bivåne det hele.

Visste du forresten at Eurovision arrangeres for 66. gang i år?

Ved hjelp av litt kjapp hoderegning, en feil utregning, og så ved hjelp av kalkulatoren på mobilen, så kan jeg fastslå at første gangen Eurovision ble arrangert var i 1956.

Denne tv-sendte finalen er det mange som har ventet på. Og flere har allerede forberedt seg på denne kvelden i ukevis.

Finalen er faktisk regnet som en av årets største tv- begivenheter i Norge. De siste tre årene har programmet fått hele 1,3 millioner nordmenn til å sette av kvelden foran tv.

Denne store begivenheten har gått meg hus forbi.

Til dags dato har jeg ikke sett en eneste finale. Ikke engang da Alexander Rybak spilte fletta av seerne med fela si, og seilte inn som nummer 1 i 2009, satt jeg foran tv`n.

Men for mange andre er dette altså årets beste fest.

Min kollega Espen kunne for eksempel fortelle at hans kjæreste og samboer Linn har forberedt seg godt til kvelden.

Hjemme hos dem er alt klappet og klart for en fabelaktig helaften med musikk, gøyale hodeplagg, konfetti og paljetter.

Linn har til og med laget et finsk flagg til deres finske lapphund, Lucky. Og et italiensk flagg til den forvokste unghunden Saulo. Tross det lokale navnet til sistnevnte, er Saulo av den italienske hunderasen Maremma. De firbeinte må jo heie på sine egne land må vite.

Jeg har fått mange invitasjoner til Eurovision-fester i løpet av årene, men jeg har dessverre aldri sett poenget med å dra på fest for å se på tv.

Kanskje har jeg gått glipp av noe veldig gøy?

Det er ikke det at jeg er negativt innstilt til Eurovision. Men jeg er nok ikke så veldig entusiastisk heller. Mer ambivalent vil jeg kanskje si.

Samtidig skulle jeg så inderlig ønske at jeg hadde samme innlevelse og iver som Linn og Marna har.

Det må faktisk være så utrolig gøy!

Det er i grunnen bare en ting som virkelig plager meg med hele Eurovision-konseptet.

Og det er at det virker som om låtskriverne har fått hjelp hos noen som tilsynelatende driver med bisarre former for tortur. Låtene setter seg nemlig på hjernen og sender meg ut i en uendelig sirkel av nynning og upassende synging.

Som for eksempel denne uka, da jeg sang «give that wolf a banana» i fruktavdelingen på Rema.

Ikke mitt stolteste øyeblikk, det er helt sikkert.

Jeg beklager så mye til den eldre dama som så rart på meg, mens hun la tilbake bananene hun hadde tenkt å putte i korga si. Det var ikke til deg jeg sang....Og jeg er ikke gal.

Det er bare det at alle disse sangene i Eurovision setter seg så innmari på hjernen at jeg blir ikke kvitt dem.

Men i frykt for å glipp av noe gøy, og veldig inspirert av Linn og Marna, så har jeg tross alle motforestillinger, tenkt å gi Eurovision en sjanse på lørdag.

Hvem vet? Kanskje blir til og med jeg smittet av Eurovision-iveren?