Fikk behandling først etter ni timer. - Jeg ville ikke være en byrde

FAUSKE: Det er ingenting som tyder på at den ungdommelige 73-åringen, er noe annet enn frisk. Men for bare fem måneder siden kunne det gått alvorlig galt for Skjevik.

- Jeg våknet tidlig på morgenen den 14. novamber i fjor høst, og kjente det var noe rart med hånda, den var rett og slett litt dovnet bort. Men jeg gikk nå tilbake og la meg, forteller Knut hjemme i sofaen i Hauan på Fauske.

Det har skjedd mye på den tiden som har gått siden dagen som skulle bli mye mer dramatisk enn han skulle tro da han våknet tidlig på morgenen.

Noe var galt

Skjevik gikk og la seg igjen, men da han sto opp klokka sju, var det ingen tvil om at det var noe som ikke stemte i kroppen.

- Jeg var svimmel og da jeg skulle skrive melding på telefonen, så hadde jeg store problemer med å få hånden til å lystre. Da begynte jeg å mistenke at det var noe mer alvorlig galt, forteller han.

Skjevik kom seg på beina, og ut i gangen for å gjøre den klassiske slagtesten i speilet. Men det gikk bra både å snakke, smile, og løfte armen.

- Det er nok en bra test, men bare fordi man ikke slår ut på de kriteriene, så betyr det ikke at man ikke har slag.

Ringte legen

Allerede da skulle nok en telefon til 113 blitt slått, men Skjevik bestemte seg for å få en legetime i stedet.

- Jeg ringte rundt halv ti, og fikk time halv ett. Jeg hørte at personen i den andre enden var bekymret, men det ble vel ikke vurdert til at jeg trengte øyeblikkelig hjelp, sier Knut videre.

Han kjørte selv nedover og kom seg inn til legen. Der ble det raskt konstatert at en tur til Bodø og sykehuset var det eneste alternativet.

Men heller ikke nå ble ambulanse involvert, og han ble sendt med taxi til Bodø.

Til behandling

Med det som nå utvilsomt var et slag, kom Knut Skjevik til akutten og behandling rundt klokka tre. Det var da gått over ni timer siden de første symptomene gjorde seg gjeldende.

- Da bar det rett i CT-røntgen og i MR, og det ble konstatert en propp i hjernen. Jeg skal være den første til å innrømme at det var bare flaks at det ikke gikk verre, sier han ettertenksomt.

Nytt slag

Men det var ikke over for Knut. Søndag, mens han fremdeles var på sykehuset, kjente han noe rart i benet.

- Da var det et nytt slag, og det var større denne gangen. Men da var jeg heldigvis på sykehuset og de kunne starte behandlingen med det samme.

Preget

Da begynte også jobben med å komme seg tilbake i form igjen. To uker med opptrening og fysioterapi ved Nordlandssykehuset, og etter det reiste Skjevik til Stokmarknes for videre rehabilitering.

- Der var jeg i tre uker, og det var virkelig et fantastisk opphold. Det var en enestående god oppfølging av fagfolk som var til stede for oss hele tiden. Jeg og flere av de andre på slagavdelingen gjorde store framskritt der, sier Skjevik.

Også datteren Elin Skjevik kan ikke få fullrost dem godt nok.

- Det var som dag og natt før og etter oppholdet. Det var en voldsom framgang.

Så godt som frisk

I dag er det svært lite som tyder på at Knut Skjevik var nær en alvorlig og uopprettelig skade som følge av de to hjerneslagene han hadde på kort tid.

Men at det skyldes en god porsjon med flaks, er både han og datteren Elin helt klare på.

- I ettertid er det lett å se at jeg skulle tatt tegnene mer på alvor. Det er ingen tvil at det å vente så lenge før akutt behandling er en stor risikofaktor. Det handler om timer og minutter når det gjelder hjerneslag, og det er også det jeg gjerne vil få fram ved å fortelle om hvor heldig jeg var, sier Skjevik.

- Ikke vent

Skjevik er av oppfatningen at han er av en generasjon som helst ikke vil være til bry for andre, og dermed kanskje venter alt for lenge med å få nødvendig og livsviktig helsehjelp-

- Jeg har bare en oppfordring, og det er så enkelt som at den tankegangen må vi kvitte oss med. Nødetater er der for å redde folk, og om man har mistanke om et hjerneslag, så teller hvert eneste minutt, slår han fast.

- Jeg var heldig, det er ikke sikkert alle har min flaks.