Ei dame som burde blitt skrevet inn i historiebøkene

Når jeg skriver dette har jeg nettopp fått beskjed om at farmors telefon er slått av, hun er for svak til å snakke.

– Det nærmer seg slutten, har hun sagt til legen.

Legen har samtykket i det. Innen innlegget mitt er kommet i trykken, kan det godt være at hun allerede har forlatt oss. Det er ikke godt å si akkurat nå.

Min farmor er ei dame som burde blitt skrevet inn i historiebøkene. Så fantastisk er hun. Av den grunn vil jeg bruke disse linjene til å fortelle dere litt om henne, og dele de rådene hun ga meg sist gang vi snakket sammen.

Som du skjønner, har jeg alltid beundret min farmor. Hun har alltid vært så levende, kreativ, smart, vittig og sta. Hun har fortalt meg de mest eventyrlige historier fra alle reisene hun har vært på, rundt om i hele verden. Farmor har aldri vært typen som reiste på charterturer. Hun haiket heller med en lastebåt fra England til Afrika. Selv som pensjonist.

Hun fortalte meg at en av gangene hun besøkte Afrika, kom hun tilfeldigvis i kontakt med en stamme og endte opp med å bli invitert med på en bryllupsseremoni. Hun ble ført inn i ei stråhytte sammen med stammens kvinner for å bli omkledt til bryllupet. Farmor er stort sett veldig solbrun, og soler seg ikke toppløs. Kontrasten mellom den solbrune huden mot den hvite, forbauset stammekvinnene såpas at alle måtte bort å ta på dette merkelige fenomenet.

- For et oppstyr det ble, konstaterte farmor og lo så tårene trillet.

Farmor har alltid vært flink til å fortelle historier om hva hun har opplevd, på en måte som har bidratt til at jeg har følt meg som en del av henne og hennes historier. I tillegg til å være eventyrlysten, så er farmor også en eksepsjonelt vakker dame. Når jeg lukker øynene, ser jeg henne for meg. Det lange bølgete, hvitgrå håret flommende nedover skuldrene. Ikledd et plagg som hun kalte en «sommerfugl-kaftan». Et rødt, flagrende plagg hun har kjøpt på en av reisene sine. Havblå øyne med spor av et levd liv i furene som omgir dem.

Til denne dag, er dette synet av farmor av farmor i sin sommerfugl-kaftan noe av det vakreste jeg har sett.

Den siste samtalen vi fikk var over telefon. Farmor bor i Moss, og det siste halvannet året har vi av pandemiske årsaker ikke kunne treffes. Året før dette hadde jeg det så travelt med bryllup, jobb og andre reiser.

Jeg angrer meg dypt og inderlig nå, for at jeg ikke satt av tiden til å reise til henne.

Det er nemlig ikke slik at man alltid har den tiden man tror man har. Å utsette viktige ting til senere, kan medføre at det blir for sent.

Innholdet i det som i verste fall kan bli vår siste samtale, har okkupert tankene mine dem siste dagene. Alle spørsmål rundt hennes helsetilstand styrte hun smidig unna. Hun ville vite at jeg trivdes i jobben, om jeg holdt meg frisk, og hvorvidt jeg hadde lært meg å sette grenser og ytre ordet: nei.

Hun mante om at jeg måtte lære meg å sette grenser. Rådet meg til å verne om fritiden og de små lykkelige øyeblikkene livet byr på.

- Feir hver eneste anledning. Også de dagene som ikke kan bedømmes som en sekser på terningen, sa hun til meg.

Jeg tenker dette er verdifulle råd for alle å ta med seg videre fra en meget klok og verdens-vant dame.

Min kjære farmor, som alltid har tatt imot meg med hundrevis av våte kyss. Som alltid har et fang å krype opp i. Hun er en livskraft i seg selv. En kilde til energi og glede for alle rundt henne.

Verden vil bli et fattigere sted uten henne.