Fauskeværing omkom i glemt krig i 1988

Det har skjedd takket være regissør og journalist i NRK, Mikal Olsen Lerøen (51), som laget filmen «Pappas siste reis» om hans egen fars seiling i det samme området.

- Filmen førte til et enormt antall tilbakemeldinger fra folk som hadde mistet noen av sine nære eller kjente. Så nå kommer boka med samme tittel. Jeg har lyst å fortelle norske sjøfolks historier, fordi i krigen mellom Iran og Irak ble farene norske arbeidere ble utsatt for, nesten ikke diskutert i media eller blant myndighetene, forteller Mikal Olsen Lerøen..

Mange nordmenn

Krigen mellom Iran og Irak og pågikk fra 1980 til 1988. Både Iran og Irak bombet sivil skipsfart som fraktet olje og utstyr til og fra det andre landet.

Mange av skipene tilhørte norsk-
kontrollerte rederier. Det ble gjort 600 vellykkede angrep på skip i løpet av krigens åtte år. Sjøfolkene om bord hadde, ofte under press, skrevet under på at de gikk med på å gå inn i en krigssone.

- Dette er lite omtalt, tildels fordi sjøfolk nødig ikke har tradisjon for å snakke om farer de er utsatt for. Dette er en bok som kanskje for første gang forteller hvor mange norske sjøfolk som deltok i denne krigen, kanskje uten å ha mange valg. Sjøfolkene fryktet at de aldri mer kom til å få jobb om de ikke seilte inn i krigssonene, sier Mikal Olsen Lerøen.

Beskjed på Dagsrevyen

Vidar Nilssen er glad for at han endelige fikk vite hva som skjedde med faren. Han har visst både at det var krig og en bombe, men han visste ingen ting om intensiteten og hvilken enorm fare hans far var utsatt for.

Vidar fikk beskjed om tragedien på Dagsrevyen. Da navnet på farens båt, "Scan Partner", ble nevnt, skjønte han at han aldri ville få se sin far igjen. Vidars foreldre var skilt, og 15-åringen bodde sammen med sin far i Egersund.

På redningsbåt

- Jeg var klar over at han var i farlig oppdrag. Han sa at det var 50/50 om han kom hjem i live. Han døde like etter at han mønstret på i sin nye jobb, som kaptein på en redningsbåt, som blant annet skulle redde mannskapet på oljetankere som ble angrepet.

Det hadde de gjort i dette tilfellet. Alle 15 om bord på oljetankeren ble reddet. Men da de skulle slepe båten som hadde brent i tre døgn, gikk det galt. Ei udetonert bombe i den utbrente båten gikk av.

Sjømann

Alle ni på redningsbåten ble drept, seks polakker og tre nordmenn. En av dem het Kjell Vidar Nilssen, akkurat da bosatt i Egersund, men født på Fauske i 1938 og der han hadde bodd det meste av livet. Sjømann siden han var 15. De siste årene jobbet han på oljeplattform. Han hadde fast jobb, og det var godt betalt, men det var sjømann han ville være.

Nå var han tilbake i jobben han likte best, sjøkaptein. Han mønstret på i sitt «come back» noen dager før eksplosjonen 17. mai. Han ville ha fylt 50 år 13. juli samme år.

Vidar flyttet nordover, men om pappa var borte, var han fortsatt like mye pappagutt. Soml liten hadde han vært med pappa om bord på en båt i Nordsjøen og Vidar ville bli det samme som sin far.

Sterkt preget

I 1995 mønstret han selv på for første gang. i samme rederi og på samme type båt som faren. Ikke som kaptein, men heller ikke langt unna. Vidar var overstyrmann. Ikke i krigssonen, men i Nordsjøen. Oppdragene var blant annet sleping av oljerigger. Ikke risikofritt det heller, i all slags vær.

Vidar legger ikke skjul på at det som skjedde med faren har preget han. For to år siden ble han uføretrygdet i en alder av 44 år. Diagnosen var posttraumatisk stresslidelse.

- Jeg kan ikke si at alt bare skyldes det som skjedde med pappa. Jeg har selv opplevd ting på sjøen som har satt sine spor, men jeg er ikke i tvil om at det har hatt innvirkning at jeg mistet min far i en krig, uten å få vite ordentlig hva som skjedde.

17. mai

Han kan fortsatt ha mareritt om natta. Og mai har hvert år vært en trasig måned. Vidar feirer ikke
17. mai, som er datoen faren ble drept. Han synes fortsatt, 31 år
etterpå, at det er vanskelig å snakke om det som skjedde. Han liker heller ikke å gå i detalj om hvordan det har preget han selv.

- Men jeg er glad for at boka nå har kommet. Det har gitt meg mange svar. Jeg er imponert over hvordan NRK-journalist Mikal Olsen Lerøen har klart å få fram så mange detaljer.

- En av grunnene til at jeg gikk med på å være med i boka, var at jeg føler at dette har blitt glemt og dysset ned. Jeg er glad for at det nå blir fokus på at rederiene fikk holde på med dette uten at myndighetene brydde seg om det.

Minnesmerke

- Det er også en viktig del av dette at mange av de som kom hjem etter dramatiske opplevelser ikke har
taklet livet så godt etterpå, sier
Vidar Nilssen.

Det finnes ikke noe register over hvor mange som omkom i denne krigen. Det finnes ikke noe minnesmerke i Norge. Det gjør det i Polen, over de som omkom samtidig. Vidar har sett bilde av det, og bestemt seg for å reise dit.

Hjemme har han for så vidt en grav å gå til, for farens navn er skrevet inn på gravstøtten på familiegraven. Men faren Kjell Vidar, han ble værende i havet utenfor Iran.