Fargelekkert fugleliv i fjellskogen

De svære snømengder vi har slitt med i vinter og vår ja, vi kan vel også ta med deler av sommeren, har medført store problemer for både dyrelivet og plantelivet.

I den sårbare fjellskogen har den ellers så livfulle fuglesangen liksom vært mangelvare og aktiviteten på stort sett alt fugleliv og hekking vært laber. Men som det heter; den som leter han finner..

Jeg har denne værfine julidagen tatt meg opp til den øverste skogvekst på fjellsiden, til fjellbandet. Snaufjellet, hvor store og små snøflekker ennå ligger spredd nokså tett utover landskapet, er ikke langt unna.

Biotopen ellers med bjørk, småbusker og kratt skulle passe godt til fuglekrabaten jeg spesielt er på utkikk etter.

Her skulle det være brukbare forhold for denne så fargevakre nordens og fjellets nattergal, blir også kalt fjellets juvel. Jovisst er det vel blåstrupen det handler om, den lille fargeklatten på størrelse med en kjøttmeis, som er gjest hos oss fra mai til september og vinterstid holder til helt nede i Afrika og India.

Det hele er jo nesten ikke til å fatte…

Blåstrupen tilhører den store fluesnapper-familien, og er i godt selskap med kjente arter som rødstrupe, rødstjert, steinskvett, nattergal med flere. Hos oss her nord er vi faktisk også så priviligert at vi kan få stifte bekjentskap med blåstrupen i vierkrattet langs kysten.

Det skjer særlig under trekket, mens den sør i landet kun er å finne i bjørkebeltet i fjellet.

Under normale forhold skulle blåstrupen nå i slutten på juli stort sett være ferdig med hekkingen, men som kjent er det langt fra normale forhold denne sommeren.

Men det eneste jeg har registrer til nå, er noe

trosteskvalder og hørt noen få ganger løv-

sangerens enestående sommertriller.

Blåstrupen har sitt reir på bakken og de små blågrønne eggene med små matte rødbrune flekker ruges bare i rundt 14

dager. Ungene forlater reiret bare etter ca.

14 dager, så her går det fort i svingene.

Hekketiden hos oss er, skal vite, meget «kostbar» for våre langveisfarende flygende venner, og de lange dagene og utnyttelsen av overfloden må nyttes fullt ut.

Værgudene spiller på lag, temperaturen er fin, noe i hvert fall kleggen synes, for den er mildt sagt plagsom og umulig for meg å holde styr på. Myggene derimot, er ikke så

ilter og opptrer ikke i slike «angrepslystne tropper» som man er vant til.

Kanskje er nettopp det en indikasjon på at de insektsavhengige små fugleartene, er så fraværende

Ingen fjellvåk er å se, ei heller noen hauker og falker, men ravnen fornekter seg ikke, dens hese skrik og flaksing over åskammene er ikke til å ta feil av.

Jeg har tatt «telling» på en lagom flekk i ter-

renget, for å innta en kaffetår og noen brødblingser.

Da skvetter jeg til av noen kjente og skarpe «trakk-trakk» lyder. Men i all verden, kan det være mulig, låten er velkjent for meg fra mine mange møter med vår fjellsjarmør og sangartist blåstrupehannen, og den må jo nå være her i nærheten..

Blåstrupen er jo ellers meget god til å herme etter andre fuglearter, ja, det sies også at den sannelig til og med kan imitere reinsdyrbjeller. Den kalles jo også for bjellefuglen, andre lokale navn på den er blåkjelk og vidjespiller og den blir også titulert som «fuglen med den mange språk».

Det er iallfall en stor naturopplevelse å få høre blåstrupehannen når den er i gang med sine improvisasjoner og fantasifulle fløyt og triller og lar sin sølvbjellklang tone ut over klorofyllvakker norsk fjellskog. Mest intens er hannens fantasifulle sang tidlig om våren, og dens intense fargerike drakt avtar også etter hvert som sommeren skrider fram.

Blåstrupemor synger også litt, men det kan ikke sammenlignes med hannens imponerende sang.

Jeg får meg da også til slutt en minnerik og spennende stund sammen med blåstrupeparet, som er i full gang med å skaffe mat til ungeflokken. Blåstrupen legger som regel seks-sju egg, og har det selvfølgelig meget travelt, og så mye står på spill.

Blåstrupen har reiret godt skjult på bakken blant «kvist og kvast», og den hemmeligheten skal det fargefine og «imøtekommende» gjesteparet få ha for seg selv.

Her må vi tobeinte huske at vi bare er på besøk og opptre med forstand og forsiktighet, så vi ikke ødelegger for våre kjære og trofaste fuglevenner.

Før jeg forlater min gavmilde fuglearena i den godtuftende fjellskogen denne julidagen, som om ikke lenge overlater roret til august, blir en vakker, fargerik og meget rastløs grå-

sisik så vidt foreviget idet den suser ned i en tretopp og sender ut sine snerrende triller.

Ser man det, det var ikke verst å få den

«raketten» festet på fotobrikken…

Det siste undertegnede greier å prestere, før han pakker sammen for å gi seg heinmveien i vold, er at han i et meget vegatsjonstett og noe kronglete bekkefar snubler i en godt skjult bjørkelegg, «tryner» og forsvinner ned i «det grønne»…

Da han er i ferd å kave seg «fram igjen» noe «omtåket», men uten de store skader verken på seg selv eller fotoutstyret, møter han «blikket» til de vakreste forglemmegei han noen ganger har sett

Det er som de blunker forførerisk til meg, hvilke yndigheter, at noe «så smått» kan bli så utrolig vakkert. Og en mer fornem farvelhilsen med den opplevelsesrike fjellskogpletten kan det vel ikke være mulig å få.

Det er med lette steg og stor tilfredshet jeg aksler sekken og luffer småtrallende i vei retning heimover.

CATO A. HULTMANN