Falsk trygghet

Når alarmen spilte sin sedvanlige grusomme lyd klokka 06:00 mandag morgen, innså jeg at alle planene jeg hadde lagt for dagen kom til å gå rett i dass.

Kvelden før hadde jeg hadde nemlig lagt meg med vondt i halsen og en snikende feber. Min siste bønn før jeg reiste av gårde langt inn i drømmeland, var at halsvondt og feber skulle forsvinne som dugg for sola innen jeg skulle stå opp for å gå på jobb. Den gang ei.

Angst-barometeret mitt nærmet seg faretruende nivåer med tanke på hvor jeg hadde oppholdt meg akkurat denne helga. Den ble tilbragt på Rognan, den vakre lille bygda som de siste dagene har holdt både kriseledelse og smittesporingsteam travelt opptatte.

Fredagen hadde vi feiret mammas bursdag på det flotte nyoppussede hotellet. Ja, du leste riktig. Til tross for at mange beskriver den nye fargen på fasaden som «trist» og «for mørk», så synes jeg den er stilig. Fargen er en forlengelse av den oppussingen som er gjort på innsiden.

Det er flott at noen tørr å satse og fornye. Uansett.

Det var vel ikke fargen på hotellet jeg skulle skrive om.

Vi hadde altså spist en bedre middag på hotellet i anledning bursdagen til mamma. Deretter spaserte vi mot Slipen scene gjennom et blomstrende Rognan sentrum. Vi snakket om at vi sikkert burde ha munnbind på oss siden vi skulle på foredrag med min gode venn Jens Kvernmo. Vi regnet med at det ville være godt over hundre mennesker til stede i salen. Kanskje greit å være på den sikre siden? Er det nå egentlig nødvendig?

Vi ble enige om at munnbind var i overkant hysterisk. Her hadde det tross alt ikke vært smitte i sirkulasjon i det siste. Og vi skulle jo tross alt holde avstand.

Vi følte oss trygge.

Etter foredraget dro vi bort på Rognan fjordcamp for å tilbringe litt tid sammen med Jens og grille sammen med Salten fuglehundklubb. Det ble relativt sent før vi vendte snuten hjem til Fauske. Lørdag var vi først innom hundeutstillingen, og dro deretter videre på et adferds kurs i regi av Salten fuglehundklubb på Rognan.

Uansett, spol tilbake til mandags morgen. Jeg hadde stabla meg ut av senga og kommet meg ned i stua før jeg ga opp enhver videre aktivitet og sank ned i sofaen. I løpet av helga hadde alle illusjoner blitt knust om et smittefritt Rognan. Selv ikke fullvaksinerte var trygge for smitten.

Jeg dro pleddet godt oppunder nesa og begynte straks med ei mental varetelling. Selv er jeg fullvaksinert på grunn av underliggende sykdommer. Eller «skavanker» som jeg liker å kalle det for.

En falsk trygghet som nok var med på å bidra til at jeg hadde vært litt rausere med klemmene i helgen. Spesielt på fredag da jeg hadde drukket noen glass vin.

Jeg innså ganske så raskt at jeg hadde litt for mange som kunne klassifiseres som nærkontakter dersom det skulle vise seg at jeg var smittet. Etter jeg hadde meldt fra til jobb om at jeg ikke kom, plukket jeg skamfull opp mobilen og ringte til koronatelefonen for å bestille time til testing. Damen i den andre enden mente så absolutt at jeg måtte testes. Her var det ingen vei utenom.

Testen i seg selv er ikke så ille, i alle fall ikke så ille som jeg har forestilt meg.

Tiden etter testen derimot, den er verre. Mye verre. Jeg så for meg at jeg ville være årsaken til at noen andre ble alvorlig syk. Den følelsen var ikke god.

Ikke på noe tidspunkt i livet har jeg krisemaksimert så mye som jeg gjorde i de timene fra testen ble tatt, til jeg endelig fikk svaret om at jeg ikke var smittet.

Det ble noen dager på sofaen med influensasymptomer, men heldigvis var det bare synd på meg og ikke noen andre.

I tiden som kommer frem til absolutt alle er vaksinert så skal jeg være enda mer forsiktig.

Til tross for at man føler seg som en super-helt når man har fått sin siste vaksinedose, så kan man i verste fall føre smitte videre til noen som ikke tåler det.

Ta vare på hverandre og nyt helga på en trygg måte!