Et system som funker

Ja, jeg trodde engler fantes. Lysglimt oppi alt dette mørket. Men innimellom glemmer jeg det av. Det skjedde da jeg sto opp i morges.

Drikker beksvart kaffe og leser en artikkel om hvor mange ungdommer som sliter psykisk, og som må vente i månedsvis på hjelp. I løpet av denne tida faller mange utenfor, de danner et selvbilde som ikke er sant. Noen utvikler angst og depresjoner eller blir avhengige av rus. Dessverre ender mange med å ta livet sitt.

Les også: RIBO gir unge en ny start

Setter meg i bilen og skrur på radioen. Nyhetene: Igjen er det kutt i budsjett som går ut over unge. Sukk.

Verden, altså. Styrt av kvantitet, tidsbruk og målbare resultater. Jeg får lyst til å gå langt, langt inn i skogen, og bare være der. Sammen med rev, elg og hare, og trær som strekker greiner opp mot lyset.

Det er en verden som tar altfor lite hensyn til at vi er forskjellige. Et skolesystem som skaper tapere i stedet for å løfte fram ulikheter, tenker jeg, og merker at kjøringen min er aggressiv.

Jeg skal møte tre ungdommer denne dagen, på et sted som heter Vev-Al-Plast. De har sagt ja til å stille opp i avisen, for å fortelle om hvordan tilbudet ved RIBO i Saltdal har hjulpet dem. De var sånne som ikke passet inn i systemet. Det strømlinjeformede.

En av dem hadde utviklet angst og depresjon. Peter hadde endt opp med å bure seg inne på rommet sitt foran datamaskinen, fordi bare der følte han at han dugde.

Samtidig dette presset om å gå gjennom den samme malen og mestre de samme tingene. Men time etter time bak en firkantet pult med en firkantet skjerm, i et firkantet rom, det er ikke for alle. Forskning viser at mange lærer bedre med friere rammer, utendørs eller i aktivitet.

Veien er så smal og det er så altfor lett å falle utenfor og føle seg mislykket. Særlig de unge lever under et enormt trykk, fordi de skal formes i alle retninger, og de blir matet med vanvittige mengder informasjon.

RIBO er et sted som er unikt på landsbasis, som tar imot ungdom i utenforskap og hjelper de inn igjen. Her klarer man noe ingen andre systemer klarer. Nøkkelen er generøsitet, helhetstenkning og en uendelig tro på at alle kan mestre noe.

Jeg kan se at det koster ham litt å snakke med meg, men han vil så gjerne fortelle om hvor bra dette er, og hvor takknemlig han er. Den drivkrafta har blitt større enn angsten.

Etter bare en måned på RIBO har Peter begynt å være sosial. Han trekker ut i felles-
arealet med de andre ungdommene framfor å sitte alene på rommet. Hver dag gleder han seg til jobben på Vev-Al-Plast, en samarbeidsbedrift som tilbyr allsidig jobbtrening til ungdommene som har opphold på RIBO. Han har fått tro på seg selv.

Det rører noe dypt inne i hjertet mitt. Det gir så mye håp. Denne unge mannen passet inn i den båsen Norge og NAV kaller Ung ufør. Altså en som ikke duger til noe, som er gitt opp. Men som viser seg å være full av lærevilje, arbeidslyst og -kapasitet. Du kan lese mer om Peter i reportasjen lenger bak i avisen.

Velferdsstaten Norge har ikke et system for å hjelpe alle de som havner i denne kategorien, og vit at det er mange. Men den vesle bygda Røkland i Saltdal kommune har altså et system som funker. Det har forskere fra NTNU ettertrykkelig konkludert.

Ungdommer fra kommuner i hele landet står i kø for å komme hit, men det er bare penger til 19 plasser, og de er forbeholdt landsdelen.

Jeg mener det er galskap å ikke bare trykke copy-paste.

Forresten, englene var tilbake igjen utpå dagen. Jeg kjenner at jeg tror på håp og godhet. Og jeg har et juleønske - at flere av de unge som sliter skal få oppleve det samme som Peter - og vite at de er bra nok.