Et godt planlagt politisk sammenbrudd

Seks år har gått veldig fort. Det virker ikke som det er så lenge siden Siv Jensen sto i lebestift-kjolen sin og proklamerte at det var på tide å si morna til Jens og hans regjering.

Siden da har partiet som alltid har vært i opposisjon fått smake litt på hva det innebærer å skulle styre sammen med både ett, to og tre andre partier. Det er en krevende øvelse, og det kostet dem til slutt samarbeidet.

Hos de som roper høyest i Fremskrittspartiet, er det ikke et sekund for tidlig.

Det er ingen tvil om at det å skulle sitte i posisjon er noe helt annet enn å være utenfor det gode selskap. Der handler det om å vise ansvar og evne til å kompromisse, foran det å skulle ha ryggen fri og kun påpeke det som er galt med de som styrer.

Det gjør mye med et parti. Det gir prestisje og mulighet til å få igjennom de sakene man synes er viktigst. Det gir erfaring og det gjør at man blir målt opp og ned i mente i alle avgjørelser.

Men det gjør også at man i prosessen med å bli enige med de som man ikke nødvendigvis har all verden til felles med, er nødt til å bli rundere i kantene.

De er den gjengen som sier det de mener, og som har bygget hele sitt politiske liv på at de går sine egne veier og som står for det, for pokker.

Et samarbeid i en fullastet båt med vannet bare et par centimeter under ripa går bra så lenge alle sitter stille. For mange i Frp ble det umulig å forrige uke. Det har vært mange trusler om at de ville forlate det borgerlige samarbeidet, men denne gangen rant begeret fullt til slutt, for å si det som Siv Jensen.

Fylkesleder etter fylkesleder har signalisert at de mente prisen for å styre sammen med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti var blitt alt for høy.

Og med det hadde ledelsen fått argumentet de har ventet på lenge. Saken med den såkalte IS-kvinnen ble det som gjorde at et ”historisk kjedelig fremskrittsparti” endelig kunne kvitte seg med den kvelende børen av ansvar.

Det som mest sannsynlig hadde kostet dem dyrt ved stortingsvalget i 2021.

For Fremskrittspartiet var det nok tvingende nødvendig å forlate regjeringen om de skulle ha en sjanse til å oppnå et halveis anstendig valgresultat i september til neste år.

Det kommer de sikkert til å lykkes med også. Selv om tiden går fort, så har nok flere av kjernevelgerne kommet tilbake igjen til den gang.

Så kan man stille spørsmål om saken med IS-kvinnen virkelig er den høyverdige prinsippsaken man skal skryte av at man endelig tok til vettet og gikk sin vei av.

Jeg har ingen problemer med å se hvorfor Fremskrittspartiet gjorde det de gjorde.

Men om det er verdt å være så stolt av, det stiller jeg meg mer tvilende til.

For faktum er følgende: Om det å holde flest mulig folk som ikke er norske statsborgere utenfor våre landegrenser, så er det åpenbart at det er en politikk de vil lykkes mye bedre med som en del av det blågrønne samarbeidet.

Om regjeringen nå skulle velte, eller må gå av til neste høst, så vil det selvsagt bli en politisk endring i en retning som går lengre unna de kjernesakene som Fremskrittspartiet vil fronte. Saker som innvandring, samferdsel og reduserte skatter og avgifter.

Frp kommer til å øke i oppsluttning mot neste valg, men det kommer til å være helt uvesentlig. For med mindre de får et rent flertall med Høyre igjen, kommer de ikke til å sitte i posisjon etter 2021.

Prøv å gjett hvem sin politikk det går mest
ut over?