En uforglemmelig dag

15. mai 2020 er en dag jeg sent vil glemme, og ikke unner noen å oppleve.

Jeg hadde seinvakt på jobb, og lå enda å sov på Rognan i huset til kjæresten min. Martin hadde dratt tidligere på jobb, så jeg var hjemme alene med kattene.

Jeg våkner av at faren hans kommer inn og roper navnet mitt. Jeg reagerte ikke så mye på det, for det hender at han var innom for å låne verktøy og slikt.

- Cathrine, jeg må snakke med deg, ropte han fra førsteetasjen.

Da kom frysningene. Jeg skjønte at noe var galt. Hva har skjedd? Hvor er Martin?

Jeg kom meg opp av sengen, fant noen klær og møtte han i trappen.

Han fikk en telefon mens jeg kledde på meg, og jeg hører kona hans i andre enden. Samtidig begynner telefonen min å ringe fra et ukjent telefonnummer, og jeg ser at noen prøver å komme i kontakt med meg på Messenger.

- MR? Ja, de er vel redd for indre blødninger, hører jeg han si til konen sin.

Jeg skjønner med en gang at Martin har vært i en ulykke av noe slag. Videre hører jeg små stikkord og skjønner at det er alvorlig, men at han i alle fall er i live. Ennå.

Jeg får en SMS «Hei. Det er søsteren til Martin. Kan du ringe meg tilbake?».

Samtidig er «svigerfar» ferdig i telefonen.

- Martin har krasjet med en trailer. Han er på sykehuset, og de tar en del prøver av han. Han er bevisst og stabil, forteller han. De har ikke fått så mye info ennå. Han har vondt i en fot og deler av fjeset. Legene vet ikke hvor stort omfanget er.

Han drar videre og skal oppdatere meg om det skjer noe mer.

Jeg går tilbake i sengen og bare sitter der en stund. Sjokk er vel det rette ordet. Jeg summer meg litt før jeg ringer tilbake til søsteren hans. Jeg forteller at jeg har fått beskjed fra faren deres.

Det er en kollega av Martin som prøver å kontakte meg via Messenger for å høre hvordan det går med han.

Samtidig ser jeg at søsteren min tidligere har sendt melding om at det har være en ulykke på E6. Ikke for at hun vet at det er Martin, men for å informere meg om at det kanskje kan være kø for å komme seg til jobb.

-Det er Martin, svarer jeg.

Så hjelpeløs er det lenge siden jeg har følt meg. Hva skal man gjøre? Hva kan man gjøre?

Jeg bare satt i sengen og så ut i luften, så tikker det inn en ny melding fra søsteren hans.

«Bare kom hit hvis du vil.»

«Svigerfar» kommer tilbake. Han har vært på ulykkesstedet hvor bilen til Martin fortsatt står. Han er sjokkert over omfanget på bilen, og at Martin fortsatt er i live.

Jeg går bortover til søsteren, og etter en stund kommer moren deres også. Hun har vært i kontakt med Martin over telefon.

- Han har knekt noen ribbein i alle fall. De venter enda på noen testresultater, forteller hun. Hun kunne høre på stemmen hans at han hadde vondt.

Legen hadde sagt at vi ikke får komme til sykehuset på grunn av Corona.

- Men det får vi ta som et godt tegn. Hadde det vært veldig alvorlig hadde vi sluppet inn, forteller hun.

I flere timer sitter vi i uvisshet og bare venter på ny informasjon. Noen av de lengste timene i mitt liv.

Halv to ringer han oss endelig. Han er forslått og har en del vondt, men ellers går det fint. Han har fått lånt seg en telefon, da hans ble fullstendig knust etter møte med traileren.

Mens han snakker med oss står sykepleiere over han og teiper fjeset for å fjerne glassbiter.

- Kommer du til Bodø? spør han.

Jeg forklarer skuffet at vi dessverre ikke slipper inn, hvis ikke hadde vi allerede vært der.

Endelig klarer vi å puste igjen. Å høre stemmen hans etter noe slikt var ubeskrivelig.

De vil holde han på sykehuset over natten til observasjon, men han trodde han skulle få slippe ut dagen etter.

Morgenen etter er det straka vegen fra Rognan til Nordlandssykehuset.

To knekte ribbein, ett knekt kinnben og forslått kropp. Englevakt på det sterkeste.

Han har brukt opp alle sine ni liv, så nå er det så vidt han slippes ut av huset.