Det skjedde i de dager, at Knut Arild Hareide innkalte til innskriving i manntall i Kristelig Folkeparti.

Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by.

Fra evangelium til nåtid, det er lett å dra paralleller til skriften når det kommer til Krf's eskapader de siste ukene.
Det er svært langt imellom hver gang man opplever et slikt potensielt maktskifte som det partileder Hariede har lagt opp til.

At det man har markedsført seg på i lang tid, blir så til de grader snudd på hodet.

Mange har reagert med vantro på det steget Hareide har tatt til venstre. Men har de egentlig så stor grunn til det?
«Det strider mot vår kristne kulturarv», tordnes det i kommentarfelt og i media fra de konservative i Krf.

Men nøyaktig hva er det som går imot det? Er det nestekjærligheten og støtten til de svakeste som de røde er så flinke å sko seg på?
Argumentasjonen går på at et samarbeid må inkludere Sosialistisk Venstreparti om det skal bli flertall. At de kristne vil bli holdt som gisler av et parti som visstnok ønsker dem utradert.

Og som vil kjempe for kvinners rett til selvbestemt abort og sosiale løsninger som ikke er helt like.
Det er like underholdende hver gang de kristeligkonservative setter kaffen i halsen når det blir snakk om å se til venstre.

De som liksom skal bry seg om fellesskapet og de svake, som skal ta vare på alle i samfunnet, rike som fattige.

Nå er det kanskje ikke så enkelt i dag, men det slår meg som en smule bakstreversk at det å velge sine deler av det kristne budskapet er det som først og fremst gjelder.
Da er vel det å se til det mørkeblå Høyre helt naturlig, hvis man lever etter en bibeltolkning til dem som til stadighet møter opp hos Visjon Norge.

Det er vel ikke først og fremst kjærligheten til sin neste Sylvi Listhaug er kjent for.

Og midt i alt dette, står altså en partileder som har lagt ut på en reise han ikke kan snu på.
Hareide, mannen som har vært brodden på vitser om tafatte mannfolk i 15 år nå, viser seg å ha større mot enn de fleste i norsk politikk.

For enten får han gjennomslag for sin mildt sagt radikale idé, ellers er han politisk død.

Korsfestet av sine egne, ironisk nok.

Det er selvsagt kalkulert til det siste. Han har nok noe annet å finne på om det skulle gå galt å vri Kristelig Folkeparti mot venstre.
Men jeg tror på han når han legger fram grunnlaget for sitt valg. At Krf i realiteten ikke har noe valg.

Sist gang de så mot et alternativ som involverte Senterpartiet og Venstre, var det med en oppslutning tre ganger så stor som nå.
Så spørsmålet om hva som har gått galt for Krf, ligger sentralt i denne avgjørelsen.

Hareide føler nok på at de har solgt seg ut gjennom å samarbeide med Fremskrittspartiet. Og det kan virke som om velgerne også føler på det.
Til tross for at det i skrivende stund ser ut som at Hareide ikke får det flertallet han trenger, er det mange som har signalisert at de for første gang kan tenke seg å stemme på Krf.

Men hvis Knut Arild Hareide lykkes i sin totale snuoperasjon, vil det være et av de største jordskjelvene innenfor det norske parlamentariske systemet på mange år.
Det vil velte en hel regjering, og sette Framskrittsparitet på gjerdet nok en gang. De vil ha en alvorlig opprydding å gjøre selv, for også de har mistet svært mange av sine kjernevelgere.

Så gjenstår det å se om Hareides høye spill vil bli - som det står om Maria i Lukas' evangelium - fruktsommelig.