En Pokemon for mye

Jeg husker så godt da jeg satt i sofaen hjemme i Hauan og skulle prøve å forklare mamma hva det var jeg ønsket meg som turgave fra henne da hun kom hjem fra studier i Oslo.

Det var på slutten av 80-tallet, og det jeg ønsket meg mest av alt var en skilpadde med sverd og blå maske over øynene. Minnet av å skulle prøve å overbevise om at Teenage Mutant Ninja Turtles var det råeste i verden, sitter temmelig klart i hodet.

Jeg tror generasjonskløften aldri har vært større. Det var jo så lett å forstå hvorfor dette var så rått. Sånn, for meg i hvert fall.

Jeg tror ikke mamma helt tok det inn over seg, men da hun kom hjem lå det en sverdsvingende skilpadde med navn Leonardo i veska hennes.

Lykke, lykke og lykke.

Det å vise den fram til de voksne, at den kunne knuse de vedlagte plastplankene og posere i ville stillinger, det var viktig for meg. Og de jattet med så godt de kunne. Men det store engasjementet mitt var vanskelig å matche.

Så, vi spoler fram rundt 30 år. Jeg sitter og ser på en video på Youtube av en fyr som bygger en bil opp på nytt igjen fra rustholk til smykke, mens poden i sofaen roper på oppmerksomhet.

Han har så mye han bare MÅ fortelle. Om noe som jeg virkelig ikke klarer å fatte er spennende. For universtet som kalles Pokemon, det henger jeg bare ikke med i.

For det første er det alt for mange av dem. De har navn jeg ikke klarer å uttale, og de gjør greier jeg ikke helt skjønner. Jeg kan forsåvidt skjønne at han synes det er spennende med filmene og serier, selv om animasjonen er rar i forhold til det jeg vokste opp med.

Men så er det disse kortene da. Kort som man visstnok kan spille med og har det veldig gøy av. Problemet er bare det at jeg ikke fatter hvordan det fungerer. For en gammel mann, for det er vel det jeg har blitt nå, er det ikke så lett å spille i et univers man ikke skjønner, med regler man ikke har filla peiling på.

Det er nok uansett meg det er noe galt med, siden så mange millioner mennesker har trykket dette til sitt hjerte.

De har faktisk gjort det i så stor grad at da dataspillet Pokemon Go kom, så var det kanskje de voksne som tok mest av. Overalt kunnne man se folk som stirret ekstra hardt ned i telefonene sine, på en annen måte enn når de leste meldinger.

Jeg tror det toppet seg da jeg var i en begravelse i Fauske kirke, og det gikk fem-seks voksne mennesker på kirkegården på Pokemon-jakt. Det var helt klart veldig viktig for dem å fange et eller annet vesen på telefonen.

For en som bare ikke skjønner, som meg, så ble det en Pokemon for mye.