En minnerik nasjonaldag

At været ble så strålende som det ble her nord, satte virkelig prikken på i-en. Endelig en soldag etter ganske mange kalde dager med snefall. Og ikke nok med det, så viste graderstokken noen grader varmere enn tre grader!

Ikke rart at mange valgte å ta feiringen med ski på beina. Eksta artig var det å se korpset spille i finstasen på ski etter tråkkemaskinen på Ulvsvågskaret. Flott dokumentert av NRK Nordland. I tillegg bildene fra alpinbakken i Glomfjord og Kongtinden i Svolvær var også nydelige. Et 17.mai-tog på ski i fine svinger og med korrekt avstand i følget. I Valnesfjord var det også et like kajakktog i regi av Valnesfjord plupp og plask!

Det er noe med finstas, bunader, røde flagg, hvit sne og blå himmel. Det blir liksom ekstra symbolsk over det.

Det var også fine båt-tog å se i sosiale medier og på TV-en. Mens bildene fra Misvær viste et flott biltog med en gammel melkebil i front. (Bildene fra Galdhøpiggen var forøvrig ikke noe særlig å huske. Hustrig og null sikt...)

Heldigvis ble det en dag med korpsmusikk også, og mange sang ”Ja, vi elsker” samtidlig klokka 13 over hele landet. Vår familie gjorde ikke det, men vi fikk prøvd oss på typiske 17.mai-leker, nøye planlagt av en ung arrangør i nordlandsbunad fra 1946! Her ble godteri utdelt til vinnerne og vi laget oss selv helt spontan et lite 17.mai-tog også.

Dagen ble trivelig, og ungene ga uttrykk for at de var fornøyde, dog litt vel røde i kinnene etter solsjokket.

Kongeparet overrasket også mange med både balkong-sang og sin kjøretur rundt i Oslo, hvor de hilste og vinket til folket, noe mange satte pris på.

Mange gjorde en innsats for å gjøre det beste ut av situasjonen. Nasjonaldagen er vi veldig glade i, og det fikk vi vist atter en gang.

Det at vi mange har følt oss mindre frie til å ferdes hvor vi vil, ga også feiringen en ekstra dimensjon.

17.mai føltes egentlig ut som 17.mai, men også som litt fri fra korona. Russen har fått kritikk for sammenkomstene 16. mai, men for en kjedelig og kald russetid de har hatt her nord... vi skjønner at de i alle fall ville ha en stor kveld.

Dagen derpå var det tilbake til virkeligheten igjen. Været var grått og det var kaldt i lufta. Heldigvis er det bedre vær i sikte, og humøret kjenner jeg stiger et par hakk bare ved å se på værmeldingen.

17. mai er så mangt for folk. Noen har høye forventninger og gleder seg, mens andre gruer seg fordi det blir en dag for en ser andre bader seg i lykkerus og i et felleskap, mens alle har det ikke sånn.

Et innlegg i VG fikk mange kommentarer. Det var fra ei jente som følte seg litt utafor på nasjonaldagen. Hun tilhører ikke noe stor venninneflokk, og kjenner på savnet når hun ser alle de fine vennegjengene rundt seg, og det blir behørig dokumentert i mange kanaler hvor kos de har det.

Jeg kan skjønne henne litt. Å aldri bli invitert på 17.mai-frokost med venner gir en ikke noe god følelse. Kanskje tør en ikke å invitere selv heller i frykt for å bare få nei? Jeg er glad jeg var ung da champagnefrokost ikke fantes... 17.mai var alltid en dag sammen med familien i vår gjeng.

Jeg har lest om Oda Victoria Kjærvik (20) i Tromsø som reiste bort i fjor på 17. mai og som inviterte 20 gjester i 18-årsdagen, men bare to venner dukket opp. Hun har ikke likt nasjonaldagen de siste årene, og familien bor spredt. Oda opprettet Facebook-gruppen ”Ikke alene” i januar, en gruppe som har over 1.600 medlemmer. Hun ville gjøre noe for de som føler seg ensomme. Noen av disse var også på Odas 17. mai-frokost i år. Det var et flott initiativ!

Neste år er vi nok tilbake på Valnesfjord skole, og da skal vi rope litt ekstra høyt hurra i toget. Da er det neppe tid til noe lang frokost på morgenen, men da blir det desto mer kake.