Nye kilder gir nærmere innblikk i dagene rundt tyskernes invasjon

Mandag 6. mai 1940 møttes Sørfold herredsstyre i Røsvik. Ordfører Johan Abelsen konstaterte at flere representanter ikke kunne delta. De fleste var avhengige av å komme sjøveien til kommunesenteret, og det var blitt en stadig mer risikabel ferdselsåre de siste ukene.

All rutetrafikk var stanset, og langs nordlandskysten ble selv fiskebåter «pepret med mitraljøseild» og sivile skip senket av tyske bombefly som opererte fra Værnes. Usikkerheten var stor.
Dagen før hadde de siste norske soldatene i Sør-Norge overgitt seg ved Hegra festning utenfor Stjørdal. Ved Narvik var bildet annerledes, og kampen i ferd med å stramme seg til. Den norske hærens 6. divisjon viste framgang mot den tyske enklavens linje i fjellene nord for byen.

Allierte styrker, spesielt franske alpejegere, hadde kommet til og forskjøvet den tallmessige fordelen over til koalisjonens side.
Presset på invasjonsmaktens general Eduard Dietl var stort. Men generalløytnant Valentin Feursteins 2. bergdivisjon hadde begynt sin marsj oppover Helgeland i et forrykende tempo.
Før eller siden ville den fryktede tyske hæren krysse Saltfjellet hvis ikke utplasserte britiske og norske avdelinger lyktes i å stanse dem. Sørfold risikerte også å bli slagmark.

Til tross for «de innskrenkede kommunikasjoner» og «rådende forhold», kom de frammøtte i herredsstyret seg
gjennom en forkortet dagsorden. Den 53 år gamle handelsbestyreren fra Gyltvik, som satt i sin andre periode som ordfører for Arbeiderpartiet, registrerte at representantene viste en «stille fast ro og resignasjon – og sikkert håpet enhver i sitt innerste på bedre og lysere tider enn dem vi nu gjennomgaar».
Det skulle gå mer enn to måneder før de alle kunne møtes igjen.

- Den niende april 1940 opplevde jeg som noe ufattelig, fortalte en sørfoldværing førti år senere. Han befant seg som mange andre på lofotfisket da den tyske krigsmaskinen dukket opp fra ingenting.
- Vi hadde intet hørt kvelden forut. Da vi kom av sjøen og opp i havn var det i vilt opprør, båter for utgående som skulle heim, vi fikk da høre de sørgelige nyheter fra Narvik og at tyskerne hadde gjort landgang på flere steder. På hjemturen over Vestfjorden lå britiske krigsskip og «kikket på oss».

11. april meldte avisene at Sørfold var i randen av krigssonen i Nord-Norge. I Megården samlet bygdefolket 600 kroner i kontanter og soldatutstyr til en verdi av 400 kroner. Som Nordlandsposten skrev, var bidraget «et enestående resultat i en så liten grend».

Mange fra Salten i vernepliktig alder befant seg på nøytralitetsvakt i Øst-Finnmark ved den tyske invasjonen. Likevel var det både sørfoldværinger og andre fra distriktet som etter hvert befant seg ved frontlinjen i andre avdelinger, både på Helgeland og ved Narvik.

23 år gamle Endre Konrad Andorsen fra Sjunkan var èn av dem. Han hadde vært på nøytralitetstjeneste hele vinteren, men blitt dimittert noen uker før 9. april. Han ble mobilisert på nytt etter angrepet, og sendt til Narvik-avsnittet. Der ble han plassert i pakktrenet til stabsbatteriet til Bergartilleribataljon 3.

Han var dermed del av en støtteavdeling for de som var i kamp mot de østerrikske bergjegerne i fjellene, og befant seg for det meste et stykke unna selve frontlinjen. Han må likevel ha kjent på frykten for tyske luftangrep og opplevde trolig også å bli utsatt for bombing. Luftwaffe prioriterte i stor grad å angripe forsynings- og transportleddene.

I Røsvik gikk man i gang med å samle nødforsyninger. «Der arbeidedes febrilsk i de dager med å tilføre stedet proviant og den svære 3-etasjes brygge til Normann stuedes full», skrev fotograf Lyder Kvantoland da han tenkte tilbake på krigsvåren 1940.

Meldingene om kampene lå lenge etter selve stridshandlingene, og det gikk inflasjon i ville rykter. 22. mai ble Fauske bombet, og det «fortaltes blant annet at tyskerne drap sivilfolk for fote hvor de nådde til».
Den brutale bombingen av Bodø fem dager senere satte motet på enda en prøve.

Slaget ved Pothus i Saltdal 25.–26. mai var et av de større sammenstøtene mellom tyske og norsk-britiske styrker under felttoget. Britene rømte mot Bodø og evakuerte sjøveien derfra, mens de gjenværende norske gruppene innså at de var i en håpløs stilling og trakk seg tilbake til Røsvik. En hel flåte av fiskeskøyter ble samlet for å få dem ut av området.

Det kom til trefning mellom nordmennene og pågående angripere i Djupvik på formiddagen 30. mai. Kampene hørtes flere kilometer unna. Noen mente at alt fra 600 til 2.000 hadde falt. «Storslaget i Sørfold» var derimot ikke på langt nær så kraftig som historiene ville ha det til. På norsk side var det ingen tap, mens det er fremdeles er uklart om tyskerne mistet noen.

De norske baktroppene var i skuddveksling rundt Ånsvik, før de som de siste embarkerte rundt klokken 18. Gråværet dekket flukten fra Røsvik mot Luftwaffes «dødsfugler», og soldatene ble deretter fraktet til Lofoten og Vesterålen, noen videre til Narvik.
En del skøyter ble holdt igjen noen timer under militær kommando for å vente på det reduserte kompaniet til kaptein Kristian Rambech, som hadde tatt seg fra Sulitjelma og over Blåmannsisen.

Saken fortsetter under bildet

De var imidlertid for sent ute, samme kveld og natt famlet kapteinen og hans 60 mann seg fram i tåka ned fra Sisovatnet. Etter å ha fått klarlagt den lokale stillingen, besluttet Rambech å oppløse kompaniet og avvæpne mennene. De fikk beskjed om å snike seg ut av området på egen hånd. Den 45 år gamle offiseren, som var revisor i det sivile liv, klarte å komme seg til Svolvær og meldte seg til tjeneste igjen.
Da var felttoget for lengst over. Senere under krigen satt han to og et halvt år i tysk krigsfangenskap, det siste halvannet året før freden i Sachsenhausen.

Sent på kvelden 30. mai nådde de første tyske soldatene fram til Røsvik. Det ble gjort et halvhjertet forsøk fra britene på å bombe kaiområdet etter at flere ankom dagen etter.
Ingen hus ble truffet, men brygga ble påført store skader og splinter skal ha gått rett igjennom veggen i koret på kirka.

Da usikkerheten var på det verste, forlot flere lokale hjem og dyr og ventet i fjellsidene. «Og som et reaksjonstegn stod humøret høyt i utfluktstedene og mang en fornøyelig historie er fortalt, tross alt alvoret», skrev Kvantoland. Etter få dager spredte beskjeden seg om at det var trygt å komme ned igjen.
Imens hadde både norske og utenlandske soldater «rapset» mat og andre varer fra hus og stabbur.

Natt til søndag 2. juni ble løytnant Friedrich Gressels gruppe på 20 mann satt over fra Ånsvik til Kvarv og tok fjellveien videre i retning Kobbvatnet. Det var fortroppen for de totalt 2.500 mennene som skulle ta seg til Bjørnfjell ved Narvik for å komme den omringede general Dietl til unnsetning.

Natten etter rekvirerte tyskerne en motorbåt og flere notskøyter, og transporterte menn og oppakning rett inn Leirfjorden. I morgentimene så det ut som et sjøuhyre krysset Sørfolda, men ved nærmere betraktning viste hodet på det norrøne monsteret seg å være den beslaglagte «motorraseren» og den lange kroppen «rundt tjuefem større og mindre robåter, som var lenket sammen til hverandre». Om bord var første gruppe av bergdivisjonens pionerbataljon 82.

Den 4. juni var hele avdelingen fraktet over, og på neste retur til Røsvik ble den ubeskyttede rekka av båter beskutt av det norske dampskipet «Ranen», som i mai hadde blitt beslaglagt av den britiske marinen og bestykket. Den gjorde et stikk inn Sørfolda og fikk motsalver fra både nord- og sørsiden etter som tyskerne hadde fått artilleri over til Strøksnes.

Duellen endte uavgjort og «krigsskipet dreide av og lot seg de neste dagene kun se en gang til». Forflytningen mot Narvik kunne fortsette, men den ambisiøse og strabasiøse «Bøffelmarsjen» kom likevel for sent til å få noen innvirkning på felttogets avslutning.

Målet om å stoppe tyskerne så langt sør i Nordland som mulig ble en fiasko. Salten ble heller aldri nok prioritert av de allierte, mot innstillingen til den norske forsvarssjefen, general Otto Ruge, og sjefen for 6. divisjon, general Carl Gustav Fleischer.

Gjenerobringen av Narvik, som fant sted 28. mai, var på sin side en symbolsk hendelse. Det lå en propagandamessig gevinst for de allierte i å vinne tilbake noe fra Wehrmacht, men malmbyen var for lengst blitt uten strategisk verdi og den siste innsatsen fungerte som et dekke for retretten fra Norge.
Den hadde tvunget seg fram etter tyskernes overlegne avansement mot Frankrike og kanalkysten fra 10. mai. Straks kalenderen viste juni, startet evakueringen av 27.000 mann fra Nord-Norge til Storbritannia.
Uten britenes sjøhegemoni og franske og polske styrkers hjelp på land, var den norske militære kampen umulig å opprettholde.

7. juni forlot kongen og nesten hele regjeringen landet. Dagen etter kom radiomeldingen om norsk demobilisering. «Hvad følelser denne nyhet gav vet alle alvorlige nordmenn for hvem fedrelandet er helligdom», mintes Lyder Kvantoland.

Sørfold hadde sluppet billig unna felttoget på norsk jord. Kommunen ble likevel nevnt i storpolitisk sammenheng da den norske regjeringen vurderte et siste forsøk på å forhandle seg fram til en demarkasjonslinje mellom norskstyrt og tyskokkupert område.

3. juni diskuterte utenriksminister Halvdan Koht med sin svenske kollega, som skulle fungere som mellommann, og kom fram til et utkast for en avtale mellom Norge og Nazi-Tyskland: «Grenselina kjem da til å fylgje den fjorden som heiter Sørfolda, og går fra botnen av denne fjorden rett aust fram til den svenske riksgrensa».
Ideen var et halmstrå det aldri kom noe ut av, men Sørfold kom til å danne en annen grense under krigen.

I den tyske militære inndelingen av Norge, markerte kommunen skillet mellom «Midt-Norge» og «Nord-Norge».
«Nord-Norge» var derfor for tyskerne fra Sørfold og til Nordkinnhalvøya i Finnmark. «Midt-Norge» var fra Sørfold til Smøla i Trøndelag, mens «Sør-Norge» var resten av landet.

Saken fortsetter under bildet

28. juni 1940 møttes ordfører Johan Abelsen, lensmannen og herredskassereren for å diskutere «de av bygdens innvånere som har lidt økonomisk tap i anledning av krigen». Norsk Folkehjelp hadde sendt sørfoldværingen Alfred Skar nordover som organisasjonens representant i de skadelidte distriktene.
Den 43 år gamle Skar hadde vært politiker og pressemann, og etter en lengre periode i det kommunistiske partiet var han kommet tilbake til Arbeiderpartiet midt på 1930-tallet.
Han reiste gjennom Nord-Norge denne sommeren, og konstaterte overfor Lofotposten at det noen steder var som om «svartedauen har rasert landsdelen». Nå var han innom hjemkommunen som humanitær utsending og «overleverte på stedet 1.000 kroner som foreløpig tilskudd til den påtenkte hjelp».

Samtidig ble det opprettet et rekvisisjonskontor og en nemnd som skulle kartlegge behovet for midler.
Det første halvåret av 1940 hadde bydd på store snømengder og en tung vår. Den første okkupasjonssommeren ble sur og regnfylt på alle måter, med dårlige utsikter for innhøstingen: «Det må en god forandring til at det skal bli gulakset åker i år», mente noen. Folk trøstet seg med at bæråret i alle fall kunne bli godt, bare det kom noen dager med sol og varme før jernnettene slo til.

Folk var i arbeid på riksveien, med ulike bygningsoppdrag og andre oppgaver. Rasjoneringen var heller ikke verst for sørfoldværingene, som var vant med å berge seg selv. Én ting krigstilstanden førte til, var en økning i antall inngåtte ekteskap. Det var tryggere å være to.

Det var flere vielser i 1940 enn året før i Norge, og blant parene var den 36 år gamle læreren Hermund Linde og seks år yngre Hjørdis Lovise Hansen på Kvarv, som lyste til bryllup i august.
De langvarige politiske forhandlingene som foregikk i Oslo, om det framtidige sivile styret av Norge, var lite kjent og ganske uforståelig for de fleste. Det var heller ikke mange tyskere å se i kommunen i de første månedene av okkupasjonen.

Utover høsten sto fiske og vedhogst i fokus, prisene var fremdeles gode. Det var likevel starten på en annerledes tilværelse.

GAUTE RØNNEBU

KILDER:
Roland Kaltenegger, General der Gebirgstruppe Valentin Feurstein (Würzburg 2016).
Tom Kristiansen, Otto Ruge. Hærføreren (Oslo 2019).
Harald Rinde, Det moderne fylket (Bergen 2015).
Trygve Sandvik, Operasjonene til lands i Nord-Norge II (Oslo 1965).
Arkiv i Nordland – formannskapsprotokoller.
Narviksenteret – dagsrapporter 2. Gebirgs-Division.
Arkivverket – ordførerrapporter.
www.totalkrig.no.