Eirik (26) klatret på ”verdens tak” i Nepal og guidet turister mellom pingviner i Antarktis

Eirik Schøning flyttet fra Hamarøy til Valnesfjord da han var 10.

16 år senere har han besøkt alle de syv kontinentene.

- Jeg har litt tid nå. Skal snart ut å finne meg en fjellvegg å leke i, sa han på telefon fra Henningsvær da dette intervjuet ble gjort. Litt tid skulle vise seg å bli ganske lenge. Det var mye som skulle fortelles...

- Jeg bodde i Henningsvær deler av vinteren og brukte tiden til klatring og ski. Fint det, men det er selvsagt ikke bra å være uten all jobb, sier han.

Nå veksler han mellom Lofoten og Steigen. Eirik er friluftsguide, og har egentlig hovedbase på Naustholmen i Steigen. Øya eies av Randi Skaug, og sammen er de stadig ute på eventyr.

- Jeg var heldig med hvor jeg var da koronautbruddet kom. Det var bedre for meg å være fast i Lofoten enn i Oslo, ler han. I det siste har det tatt seg opp litt med jobbing, og guidede turer.

Saken fortsetter under bildet

For litt over et halv år siden startet han på to store eventyr.

- Jeg dro fra Norge i oktober 2019. Da gikk turen først til Nepal. Så var det bare hjemom for å snu før det ble Antarktis, sier han.

Han hadde tenkt på slike planer ganske lenge.

- Jeg tror jeg fikk øynene opp rundt 2014. Jeg har alltid vært glad i å dra på tur, men det ble enda mer etter å ha vært i forsvaret. Kombinasjonen tur og det å slite litt liker jeg godt. Så da ble det mer og mer tur og ambisjonsnivået steg gradvis.

I starten hadde han kanskje litt overtenning og tenkte mye på de aller mest spektakulære og ekstreme turene. De høyeste fjellene i verden sto på lista.

- Jeg har fått litt mer edruelige mål etterhvert. Nå har jeg ikke så mange konkrete mål, bare lyst til å ha det fint på kule turer, sier han.

Nepal og Antarktis-turene ble klare sommeren 2019. I juli var det meste klart og brikkene hadde falt på plass.

Saken fortsetter under bildet

Først dro han til Nepal med Randi Skaug som driver Naustholmen i Steigen. Hun har rundet 60 år, men er råsprek og var for eksempel første norske kvinne på Mount Everest.

- Antarktis var jobb, Nepal var kosetur, sier Eirik.

Etter å ha flydd Bodø, Oslo, Doha (Qatar) og til Katmandu, var de fortsatt langt fra målet.

De tok innenlandsfly til Lukla, og der heter flyplassen Tenzing-Hillary Airport. Fram til 2008 het flyplassen Lukla lufthavn.

Etter Edmund Hillarys død 11. januar det året bestemte Nepals regjering at plassen skulle oppkalles etter de to første som besteg Mount Everest, nemlig sherpaen Tenzing Norgay og newzealenderen Edmund Hillary.

- Da føltes det som begynnelsen av et eventyr. Lukla ligger på 2860 meter og er starten på Khumbu-dalen. Der er det mange populære fjell og der er inngangsporten til Everest og Lotse, forteller Eirik.

Saken fortsetter under bildet

Lhotse er verdens fjerde høyeste fjell med sine 8516 moh. Fjellet ligger like ved Mount Everest og ble først besteget 18. mai 1956 av en sveitsisk ekspedisjon.

- Området er veldig flott tilrettelagt og fantastisk fint. Vi landet der og brukte noen dager på høydetilvenning. Da er det om å ta ting så sakte som mulig. Jeg kan være ganske lat, så det kom godt med. Jeg ruslet rundt med hendene i lomma og hadde som mål å ikke bli andpusten. Det skulle det bli nok av senere, sier Eirik.

Målet var aldri Everest. Randi hadde som nevnt vært der, og Eirik skulle ikke dit. I alle fall ikke denne gangen.

Saken fortsetter under bildet

De skulle klatre Shersong peak som måler 6.422 meter. Det har aldri vært klatret, og det ble det ikke denne gangen heller.

- Vi kom oss ikke til toppen, så det var jo ikke vellykket, men det ble en enormt fin tur. Vi hadde målsettinger på si som var like viktige. Vi skulle kose oss på tur og komme trygt hjem. Det var de to viktigste, sier han.

I forberedelsene hadde de gjort mye riktig og de møtte ikke mye motstand på turen. Ikke før det var rundt 50 høydemeter igjen til toppen.

- Da kom det en passasje som ikke så bra ut. Det var en tynn bredekket egg med masse store sprekker. Sjansen var store for å falle og konsekvensene av et fall kunne fort blitt fatale. det var bare ikke verdt det. Vi brukte vel to og et halvt minutt på å bestemme oss for å snu. Det var kort vei til toppen i luftlinje, men det ville tatt mange timer å komme seg dit, fortsetter han.

Saken fortsetter under bildet

De tok med seg hodepinen og kvalmen med ned igjen til basecamp på 5.200 meter og ble der en stund.

- Vi gjorde mye riktig. Randi har enorm erfaring med å være i høyden. Hun har vært på alle de høyeste toppene på alle kontinentene. Jeg nøt veldig godt av all erfaringen hennes, sier han.

På 5.200 meter var de trygge. Fjellet var en eneste stor ras-sone, men de unngikk både steinsprang og isras.

- I basecamp lå vi rett ut i halvannen dag og spiste potetgull. Man blir sliten, både fysisk og også mentalt, av å være så ”på” som er nødvendig. På dag ni dro vi derfra. Da begynte det å bli tynt med mat. Vi hadde egentlig bare mat til seks dager. Det ble helikoptertur ut, siden det ville tatt flere dager å gå. Det hadde vi ikke mat eller tid til. Vi hadde jo et fly til Norge vi skulle rekke.

Saken fortsetter under bildet

Helikopterturen var kostbar, men nødvendig.

- Det er dyrt ja. En slik tur er også risikofylt. Det er tynn luft og vanskelig å lande. Man tar av utfor et stup, og da var pulsen ganske høy. Helikoptrene er strippet for alt unødvendig utstyr for å holde vekten nede.

Men de kom ned, og satte kursen mot Norge. Der skulle ikke Eirik bli lenge.

- Jeg fikk to dager i Oslo til å pakke om. Jeg rakk ikke engang hjem til mamma og pappa i Valnesfjord.

Saken fortsetter under bildet

Nå gikk turen til Argentina, og videre til Antarktis. Denne gangen var det jobbtur, som guide på hurtigruta.

Han gikk ombord i Ushuaia, hovedstad i den argentinske provinsen Tierra del Fuego (Ildlandet) og en av verdens sørligste byer.

Når Hurtigruta stopper og ligger i ro, så er jeg på jobb. Sjødagene er rolige, jobbdagene hektiske, forteller Eirik.

De gjør en eller to "landinger" og da starter arbeidsdagen alt fra klokken 05 til 08 på morgenen, og varer gjerne i 12 timer.

- Lange dager, mye arbeid, men bare å få være der er verdt det. I tillegg får jeg betalt, sier han fornøyd.

Saken fortsetter under bildet

De første turene jobbet han gratis.

- Jeg har gjort det sånn flere steder. Jeg spør om gratis jobb. Da er det lett å få ja, og jeg får bevist hva jeg kan. Jeg måtte også komme meg til Ushuaia sjøl, sier Eirik.

Han gjorde fem turer i vinter, mellom desember og februar. Hver tur varer mellom 10 og 16 dager.

Etter en tur legger de til land på kvelden og morgenen etter er det ut på tur igjen.

- Man rekker en argentinsk biff - uten vin. Det er ikke lov. Gjestene får lov da, men i crewet er det nulltoleranse. Det synes jeg er helt greit, vi har et stort ansvar og må være skjerpet, sier Eirik.

Saken fortsetter under bildet

På det som heter landingene er det mange oppgaver.

Det kan være cruising med båter de har ombord, guiding i kajakk eller enkle breturer.

- Noen ganger går vi i land på øyer, andre ganger på selve kontinentet. Vi er guider for turistene som er med, men vi er først og fremst en beskyttelse av dyrelivet der, sier han videre.

- Som for eksempel pingvinene?

- Ja. Og de er så kule. Helt fantastiske. Tenk å kunne gå fra å være noe av det mest klumsete som finnes på land til å være så effektive og elegant i vann. Og det er tøffe dyr. De lever under knalltøffe forhold, sier han entusiastisk.

Saken fortsetter under bildet

- Hvor nært kommer dere?

- Vi her en tremetersregel med pingvinene. De bryr seg egentlig ikke så mye om folk. De kikker litt på oss og så fortsetter de med sine ting. De lurer sikkert litt på hva vi gjør der, men de lar seg ikke påvirke. Med hval er det selvsagt mye større sikkerhetsavstander, fortsetter han.

De er et team på mellom 20 og 30 som jobber sammen per båt på en tur. Teamet er sammensatt av geologer, biologer og aktivitetsguider. Eirik er guide og tar det opplevelsesbaserte, mens biologene informerer om både verning og hva turistene faktisk ser.

Lønna er grei, og man jobber seg oppover.

- Det er også en stor pengesparer å være på Hurtigruta i og med at man bor og spiser gratis. Da blir det i sum ganske godt betalt - og de fløy meg hjem, sier han.

Saken fortsetter under bildet

Til tross for at det er et eventyr, så ofrer han også noe med å være borte så lenge.

- Jeg feiret jul der nede. Det var merkelig, men et bevisst valg. Jeg åpnet julegaver jeg hadde med hjemmefra. De fikk jeg forresten før jeg dro til Nepal. Det ble en liten utfordring å ha dem så lenge, ler han.

- Det var veldig fine gaver. Norsk godteri og brev med tegninger som onkelbarn hadde laget. Da ble man litt småsentimental der nede i Antartktis, sier Eirik.

Saken fortsetter under bildet

Eirik er singel, og sier at det også er litt bevisst - i den grad man kan velge slikt.

- Livsstilen min nå er vrien å skulle kombinere med andre. Men det ordner seg vel på et tidspunkt, sier han.

Til Antarktis skal han definitivt tilbake. Det er i alle fall planen.

- Koronakrisen traff meg hardt. Jeg hadde spikret mange planer for 2020/2021 da det brøt ut. Nå er omtrent alt foreløpig avlyst. Jeg skulle guide i Frankrike, men det blir ikke noe av. Det blir heldigvis litt i Norge. Nepal har stengt grensene ut 2020, så planene mine framover er i Norge.

Saken fortsetter under bildet

Han skal ha base i Steigen og i tillegg være litt i Lofoten og Tysfjord.

- Det er mange som vil opp på Stetind. Der har jeg vært flere ganger selv. Det er nok min favoritt-tur, veldig fin og veldig mulig for mange, sier han.

- Folk må veldig gjerne ta kontakt hvis de ønsker guiding i sommer, enten det nå er i Steigen, Tysfjord, Lofoten. Det er bare fint å få jobbe litt, oppfordrer guiden.

Saken fortsetter under bildet

Når det gjelder reisemål og den type erobringer har han ikke så mange klare.

- Det der er litt merkelig. Drømmer er bare mål som oppfylles hvis man jobber mot det. Ordet drøm er sånn sett blitt litt sånn fjernt. Jeg har ett mål og det er å være på over 8.000 meter over havet - uten at jeg legger for mye i det, fortsetter han.

- Jeg liker ikke å ha press på meg på tur. Tur skal være kos og press og kos går ikke sammen, sier Eirik.

Saken fortsetter under bildet

Skal han nå det målet, så er alternativene 14 ulike fjell.

- Noen av dem kan man stå på ski på. Så er det noen klatreturer i Norge jeg drømmer om, og noen skiturer. Jeg må ha fjell. Canada på tvers er ikke noe for meg. Det blir for mye skog. Jeg blir nesten klaustrofobisk av å ikke se fjell, sier han.

- Jeg skal gå Norge på langs når jeg blir pensjonist. Alle de beste ideene mine kommer når jeg er på tur. Det handler om å tømme hodet og bare være tilstede. Det gjelder også på lavterskelturer. Det handler ikke bare om Nepal og Antarktis, sier han.

- Gleden er det samme man kjenner på kortere turer i nærmiljet. Det er turgleden det handler om. Man må være der i øyeblikket og ikke tenke på jobben i morra. Da spiller det ingen rolle hvor man er på tur, sier Eirik Schøning.

Se flere bilder nedenfor.