- Du får ikke fliser i pungen av nymotens lekestativ

Jeg satt på en benk og så på at en gjeng med unger klatret og lekte i et sånt godt gammeldags lekestativ for en tid tilbake. Det var et sånt som ikke var utstyrt med verken EU-sand, gummimatter eller nymalte overflater.

Det var litt som før i tiden, da det å leke og utfolde seg faktisk var synonymt med umiddelbar fare for at man kunne ende opp med et skrubbsår her og der, eller lår, rumpe og pung fulle av trefliser etter å ha sklidd ned et dessestativ laget av gamle telefonstolper.

Men det var liksom ikke så nøye da, for det meste gikk jo over. Sår grodde og bein ble som regel hele igjen. Det både var og er bakteppet for det såkalte ungdommelige pågangsmotet, der konsekvenser var det absolutt siste man tenkte på.

Men sånn er det ikke lenger. I hvert fall ikke for meg. Jeg kan knapt gå ned fra soverommet til badet uten å holde meg fast i både tak og vegger på min vei.

Om jeg ramler og slår meg, så kan det jo være min siste time. Det føles i hvert fall sånn ut av og til.

Grunnen er enkel og grei, det er ikke lenger sånn at alt går over av seg selv. Jeg har ventet i år og dag på at et vondt kne skal gjøre som det gjorde før i tiden, og bli bra av seg selv.

Men det vil det bare ikke. Så da må man på sykehus, og de må prøve å finne ut av hva som er feil. Så er det flere forskjellige behandlinger, uten at noen virker i det hele tatt. Og til slutt er det liksom bare det å operere ”for å se hva som er inni der” som gjenstår.

Himmel og hav så mye styr det er å bli middelaldrende i kropp, men absolutt ikke i sjel.

Jeg er jo 20 i hodet ennå, bortsett fra at jeg vil legge meg i rimelig tid, og at det vil være direkte helsefarlig å dra på fest to dager på rad.

En annen ting jeg har oppdaget, er at helt usaklige smerter bare oppstår og forsvinner over hele kroppen. Den ene dagen hadde jeg så vondt i armen at jeg nesten ikke klarte å sitte i stolen min i stua, men dagen etter var det borte.

Så kom dagen etter der igjen, og da var det plutselig den andre armen som var vond. Dagen etter, borte igjen. Det er jo så man lurer på om alle kontaktene står i riktig hull inne i storkontoret mellom skuldrene.

I kjeften er det full krangel mellom tenner og gamle fyllinger, og man kan jo nesten bare lure på om det ikke hadde vært like greit å kjøre det gamle konfirmasjonstrikset og trekke alt i en smell.

Det koster neppe en god sydentur hver gang du gaper da heller.

Men, det er med tenner som med inkassovarsler. Du kan ikke overse dem for alltid, og smerten til slutt kan bli av det brutale slaget.

Jeg går ut fra at dette er en prosess de fleste må igjennom. Det er nok av det individuelle slaget, for det er sikkert noen andre 43-åringer der ute som ikke trenger å ofre disse tingene en eneste tanke underveis.

Men om det er flere som meg, så vit at jeg har forståelse. Jeg har ryggen din, også når den plutselig og på helt meningsløst vis finner ut at det å bevege seg som den alltid har gjort, er blitt en umulig oppgave.

Det er nok bare en del av livet man må lære seg å leve med. For det å legge seg ned og gi opp, det har man jo absolutt ikke tid til.

Vi haster videre, med de skavankene vi måtte ha. Og det får nesten bare være greit.

Som militærmannen sa det, smerte er bra. Det betyr bare at du lever.