- Det var egentlig en feiltakelse at jeg havnet her i Skaiti i 1968

- Det var egentlig en feiltagelse at jeg havnet her i Skaiti i 1968, da jeg som student skulle jobbe med hovedoppgaven min. Jeg skulle egentlig ha gått av toget på en stasjon tidligere, forteller Helge når jeg spør om hvorfor Larvik-mannen falt på å ha hytte her.

Hos Teodor Bredesen fikk han både kaffe og mat - og en god prat, og selv om Bredesen egentlig ikke ville ha betaling, så insisterte Helge på å betale - en krone ble godtatt.

Med skistaver i bambus kommer Helge meg i møte på snø-stien litt nedenfor hytta. Fra veien kan du skimte hytta så vidt, men det blir vanskelig når løvet spretter. Den røde hytta med blåmalte vindskier ligger litt for seg selv på en høyde med flott utsikt mot Skaitiaksla og Viskisfjellet. Fuglene kvitrer og flyr nært rundt hytteveggene og mellom grantrærne. Det skyldes nok fuglebrettet på baksiden.
Paret og deres to barn og fem barnebarn har feriert i årevis i Skaiti.

Denne påska var de her alene, noe Kirsti synes er litt rart. For Helge og Kirsti er det snakk om et forhold til Skaiti som strekker seg over 50 år. Det var hit de dro på bryllupsreise, og Kirsti falt også for plassen - og ikke minst menneskene her.

Saltenposten er på besøk en nydelig vindstille og blåhimmel-dag i april i stille uke. Brøytekantene på Skaiti-veien lover godt for skiføret også etter påske.

- Det er snøgaranti her i påska, smiler Kirsti og paret er nesten daglig ut på skitur. De har begge fjellski stående permanent på hytta.

Om sommeren kjører de gjennom Sverige på tur nordover, mens påska går ferden som regel med fly eller tog og drosje.

- Turen til hytta ble en del lengre etter at vi flyttet fra Oslo til Larvik, medgir Kirsti som også kan fortelle at hun forlot en vårlig hage i gryende blomstring. En hage som blant annet har hassel som gir dem nøtter.

Selv kommer Kirsti opprinnelig fra Bodø, noe en fortsatt kan høre på dialekten til den pensjonerte realfagslæreren.

Vi har satt oss i stuekroken med det store panoramavinduet. Ei flere hundre år gamme furu preger utsikten, samt fjell og litt gran. Det er Kirsti som har tegnet hytta som ble satt opp i -72

Først var den bare på 20 kvadratmeter med et soverom. Men siden Kirstis foreldre også likte seg så godt her, ble hytta påbygd få år etterpå. Kjøkkenet er lyseblått og romslig og det er god høyde under taket, både i stue og kjøkken.

- Vi får lett plass til ti personer rundt kjøkkenbordet, og når vi har vært mange her har vi satt opp liste for hvem som lager middag for hver dag. Ellers hadde jeg jo bare blitt stående på kjøkkenet.

Det er både vaskemaskin og oppvaskmaskin på hytta, noe de også prioriterte å få på plass tidlig.

Hytta i Skaiti er så sannelig deres andre hjem. Her står en kjøkkenmaskin til brødbaking på benken og Kirsti har til og med symaskin på hytta. På kjøkkenbordet står Helges gamle og trofaste mikroskop.

- Jeg liker å arbeide, og har ennå oppdrag etter jeg ble pensjonist, forteller han engasjert.

Til kaffen serveres det Helges skonroker og ystede geitost! Det knaser og smaker deilig.
Hver sommer yster han ost fra geitmelk som han kjøper på Ljøsenhammeren.

- Å yste lærte jeg meg her hos Benny i Skaiti. De hadde sluttet med geiter, da jeg kom hit, men fortsatt ystet de. Etter hvert fikk jeg osteformene da de sluttet å lage ost.

I tillegg baker Helge 15 sorter julekaker som han selger til venner og bekjente, 70 totalt! Helt fra han var liten så har han hatt litt andre hobbyer enn de jevnaldrende guttene. Brodering og veving eksempelvis. Og så begynte han tidlig å samle inn blomster til sitt herbarium. Bare fem år ung bestemte han seg for å bli botaniker. Interessen arvet han hos både far og grandonkel.

- Fotball var ikke noe for meg, innrømmer han.

Kirsti var ikke like sikker på sitt yrkesvalg da hun var så lita, men realfagstudiene ved Universitetet endte opp i lærerjobb i ungdomsskolen, noe hun har trivdes godt med, selv om det er krevende. Særlig kjemi-faget har alltid vært hennes hjerte nært, og hun minnes at de fikk gjøre mange artige prosjekt på skolen med en rektor som sa ja.

Hun har god kontakt med tidligere kolleger, og sammen drar de på tures eller foredrag. Kroatia står straks for tur. Kirsti har alltid vært glad i håndarbeid, og har mange prosjekter. Et av dem er et fantastisk broderi av ei gaupe. Kanskje havner den på veggen her.

Helge kan vel kalles for «pollenvarslingens» far, fordi han startet pollenvarsel for allergikere i 1977 og skrev varsler fram til 1983. Helge har fortsatt eget firma «Hoeg pollen» og tar på seg noen jobber her og der. Han har blitt hyret inn til mange slags jobber, alt i fra når folk har krevd erstatning for sprekk i grunnmur grunnet veiutbygging til datering av arkeologiske utgravinger og vegetasjonshistoriske analyser i myrer og vann. Helge har også hatt fast inntekt til forskning som statsstipendiat.

Samtalen går lett om så mange tema, jobb, alderdom, ensomhet, skole og hvilke veier barn og barnebarn har penset inn på. Favorittblomster er vi også innom.

- Jeg er svak for erteblomster sier Helge, og Kirsti nevner Bergveronika på grunn av sin intense blåfarge.

Snøsøte nevnes også, den også er blå, samt den søte og hvite Fjellpryd. I og med at Helge alltid har hatt med seg litt jobbing til Skaiti, så har han kunnet forlenge oppholdene her oppe.

Ut på sommeren kommer de tilbake igjen, blant annet for nye fine naturopplevelser og multeplukking.
Ofte får de gå turer uten å møte på et menneske.

Men rypeflokker og hare kan en se. Kirsti elsker høsten i Skaiti hvor en kan vandre uten insektenes pågåenhet og koke kaffen ute og plukke blåbær utenfor hytteveggen. Paret håper også på mange gode år i Skaiti.

Det var altså et lykketreff at ikke Helge gikk av på riktig stasjon og havnet i Skaiti. Når jeg skal dra har paret en et ærend hos familien Bredesen. En familie de har blitt kjent med over flere generasjoner.