DETTE skulle han gjort!!

Er det ikke sånn de aller fleste avisoverskrifter på nett er nå for tiden? «Se hva som skjedde!» «Her skal det bygges!» «Denne feilen har du gjort i alle år!» Av og til går det for meg litt sport i å ikke klikke på sånne lenker. Hvis jeg ikke kan forstå ut fra overskriften sånn omtrent hva saken handler om, så scroller jeg videre. Enkelte av riksavisene har i tillegg latt det gå inflasjon i sjokk. Prissjokk, skattesjokk, sjokkbrudd, artisjokk, Karasjok… Det tar liksom aldri slutt. På et eller annet tidspunkt går det så langt at lysten til å klikke på en artikkel blir erstattet av lysten til å bare klikke.

Jeg må likevel innrømme at jeg ikke er mer voksen enn at jeg lo godt da Saltenposten for noen uker siden hadde en artikkel om hvordan man bør oppbevare frukt og grønt under overskriften «Hvem bør ligge med hvem, hvor og hvorfor?». Den klikket jeg på.

For noen måneder siden skrev Helge
Simonsen en aldeles nydelig liten tekst under overskriften «Skulle kanskje vært prest». For meg som er så heldig å være det, så var det et respektfullt og fint blikk utenfra inn på noe av min hverdag. Jeg vil faktisk gå så lang som til å si at det også var motiverende. Å oppleve at andre mennesker ser verdien og gleden i det jeg gjør er en særdeles god følelse.

Så kanskje jeg skulle filosofere litt over hvordan det hadde vært å være journalist, da. Jeg har vel ikke så veldig stor førstehåndskunnskap – med unntak av litt klasseavis på ungdoms-skolen, en del tips til BAdesken og noen bidrag til menighetsbladet i Balsfjord og Malangen. Jeg vet ikke hvor langt man kommer hvis man søker på en journalistjobb med bare det på CV-en.

Men, sånn sett utenfra, så er jo journalist-
yrket fullt av møter med mennesker. Mennesker som har en historie å fortelle – og kanskje noen ganger mennesker som helst ikke vil fortelle historien. Men det å få møte mennesker, lytte til dem og få lov til å fortelle denne historien videre. Spesielt tror jeg jo at dette gjelder i lokalaviser. Som journalist i VG får man sannsynligvis færre muligheter til å fortelle «Hvermannsen» sin historie. Der er sidene allerede opptatt med hva kjendiser har på seg, spiser – eller ikke – og hvem de er og ikke er kjæreste med akkurat nå. Nå håper jeg jo veldig at Saltenposten IKKE tar dette som et ønske om en sånn spalte for «vanlige folk» i Salten. Det kunne blitt litt… kanskje både rart og slitsomt. «Sjokkbrudd!! Per (14) og Lise (13) gjorde det slutt i langfriminuttet! Les mer om vennenes reaksjon på side 3-27».

Men, tilbake til seriøst: Å få lov til å formidle hverdagen. Hverdagens små og store bekymringer og hverdagens små og store helter. Det tiltaler meg. Så innbiller jeg meg jo også at man som journalist kan få være med på å sette dagsorden. Få sette fokus på viktige saker om tuneller i Sørfold, om brannberedskap i Sulitjelma og andre ting som har direkte innvirkning på din og min hverdag. Det er ikke uten grunn at man i Norge (og for så vidt også i Danmark) omtaler pressen som «Den fjerde statsmakt». Pressens og journalistenes rolle som de som setter kritisk søkelys på makthavere og maktutøvere er viktig og en uvurderlig del av det åpne samfunnet vi har i Norge. Å kunne ha en presse som åpent kan kritisere så vel statsledere som kongehus uten frykt… Vi skal ikke så veldig langt unna vårt eget land før vi ser at det slett ikke er en selvfølge.

Jeg tror jo også at en journalists hverdag er variert. Når man har en jobb hvor mye av arbeidstiden går med på å møte mennesker, så blir det vel alltid sånn. To dager er ikke like og man er ikke helt sikker på hvordan dagen kommer til å arte seg.

Så er det vel fortsatt sånn at intet tre vokser inn i himmelen. Jeg ser jo helt klart at det finnes sider ved det å være journalist som kan være mindre tiltalende. Deadline er vel en av de. Å ha hengende over seg at man må få produsert den teksten innen fristen. Ikke bare skal den være lang nok, den skal sannelig også ha innhold og være skrevet på en slik måte at den jevne avisleser har lyst til å lese den. Ikke noe press der altså.

Så lurer jeg på: Sitter av og til journalister og tenker «Var det egentlig dette jeg ønsket da jeg satt på journalisthøgskolen?» Her tror jeg igjen at det er stor forskjell på journalister i Saltenposten og i riksavisene. Saltenposten er heldigvis fri for de aller fleste tilfellene jeg tenker på. Å være journalist og skrive saker som (og her henter jeg fra framsida på VG på nett) «Slik får du orden på kjøkkenet» eller «Slik gjør du: Tacolefsetrikset». Da tror jeg at jeg hadde sett meg om etter noe annet. Men, for all del, vi er forskjellige og noen liker sikkert både å skrive og lese sånne artikler.

Så måtte jeg jo sikkert brukt en del journalistuttrykk og ikke minst masse dårlige ordspill. Her er jo sportsjournalister i en helt egen liga (pun intended). Vi husker jo da Tore Andre Flo scoret mot Brasil og fikk tilnavnet (i alle fall i en overskrift) «Flonaldo». Og så den evinnelige «Hva føler du nå?» og «Hvor viktig var denne seieren?» Hvor viktig?? Skal de svare med et tall? Åtte?
Sekstifire? Ikke godt å si.

Til slutt skal jeg fortelle dere hva jeg i alle fall ikke skal gjøre: Kombinasjonen av presteyrket og journalistikken. I påsken kunne det for så vidt blitt interessante overskrifter: «Se hva han gjorde etter tre dager i graven!» «Denne mannen er tilbake!»

Nei – det er et fint lite uttrykk som heter
«Skomaker bli ved din lest». Jeg har funnet min lest – og her blir jeg. Heldigvis.