SPALTISTEN. Spaltist Arnt Nordkil er sogneprest i Fauske og spaltist i Saltenposten.
SPALTISTEN. Spaltist Arnt Nordkil er sogneprest i Fauske og spaltist i Saltenposten.
Spaltist Arnt Nordkil:
Det store i det små
Lørdagens spaltist er 48 år, gift og har to barn. Han stammer opprinnelig fra Hamarøy, snakker søring og omtaler seg selv som «Nordlending med talefeil». Utdannet lærer og teolog, fotballgal og musikkinteressert.
«Han så det store i det små» synger Guren Hagen i sin hyllest til Alf Prøysen. Jeg skal ikke gå inn på hverken tekstanalyse eller forsøke meg som musikkritiker her, men det er noe med den setningen som tiltaler meg veldig.
Det er litt i kategorien «Hvis noen kan si det om meg når jeg en gang er borte, så er jeg godt fornøyd».
Så skal jeg jo i det følgende prøve å argumentere for at jeg greier – eller i alle fall ønsker – å se det store i det små. Nå håper jeg riktignok at de som eventuelt skal si det når jeg er borte, er utstyrt med en usedvanlig god hukommelse, siden jeg har tenkt å være her en stund. Men det er en helt annen sak.
Men det skal jammen godt gjøres å ikke se alle de små tingene som egentlig er veldig store og som gjøres rundt oss hver eneste dag. Kanskje det største jeg har hørt om i løpet av de siste ukene er brød og horn. Jepp – hjemmebakte brød og horn.
For midt oppi den katastrofen det er når en av «våre» (Når en fra indre Salten mister livet, så er det en av «våre») mistet livet i den tragiske rasulykken på RV 80, så har igjen fauskefolk og andre vist seg fra sin aller beste side.
Det er satt i gang en innsamlingsaksjon til de to ungene som så tragisk mistet pappaen sin. Sist jeg sjekket var det kommet inn nesten 350 000,-.
Det er intet mindre enn fantastisk. Venner, kjente, ukjente og bedrifter har gått sammen for å hjelpe med det de kan midt oppi det meningsløse. Familien har blitt invitert hjem til andre på middager og på lunsj og de som står rundt er fulle av kreativitet og gode ideer for å hjelpe med det de kan.
Men jeg står likevel på at det største jeg har hørt om i den sammenhengen er nybakte brød og horn. At naboer og venner kommer på døra til de etterlatte med hjembakst er egentlig veldig smått. Men egentlig er det helt fantastisk stort.
Jeg tror ikke jeg kan komme på noe som uttrykker ordene «Jeg bryr meg» høyere og klarere enn å troppe opp på døra med nybakte brød eller nybakte horn. Det er rett og slett så fint at jeg blir rørt av å høre om det.
Jeg har skrevet litt om dette temaet før. Gjennom jobben min har jeg hørt historier om naboer som kom innom. Naboer som kom med blomster, naboer som kom med middag, naboer som kom med kveldsmat, naboer som kom og tok oppvasken, naboer som tilbød seg å ta husvasken. Naboer som ikke visste hva godt de kunne gjøre.
Vi mennesker har egentlig et utrolig stort potensiale for å bry oss. Vi er egentlig fantastisk flinke til å finne på måter å vise det på.
Jeg har før skrevet om min favoritt i kategorien «Mat som sier «jeg er glad i deg» - nemlig vafler. Men brød og horn er ikke langt etter.
Og av og til må man ty til brød, eller horn eller vafler. For når noe så forferdelig rammer en
familie, hva skal man si til dem? Det er rett og slett ingen ord som rommer det de har opplevd. Det er ingen ord som egentlig er store nok til å gi uttrykk for den medfølelsen og trøsten som de trenger.
MEN – det tror jeg ikke er så nøye. Siden de rette ordene knapt finnes, så tror jeg ikke vi skal streve sånn med å finne dem.
Jeg hører også – ikke nødvendigvis i sam-
menheng med den siste tragedien – men opp igjennom årene har jeg hørt det noen ganger – historier om dem som lar være å oppsøke. Historier om de som nærmest krysser gaten eller plutselig kommer på at de skulle et annet sted, for å slippe å snakke med noen.
Jeg tror at det veldig ofte skyldes at man ikke vet hva man skal si. Og da tenker jeg: Det de kommer til å huske er ikke om du greide å finne de rette ordene. Det de kommer til å huske er at du brydde deg.
Og som jeg forsøksvis har prøvd å si i denne lille teksten – det finnes ganske mange gode måter å bry seg på. Mange måter som kan se små og unnselige ut, men som ikke er det og som kan bety så mye.
Det siste årets unntakstilstand har også vist oss på flere måter enn en at det er mange av de små tingene som er viktige. Også her har medmenneskeligheten funnet kreative måter for å få utløp. Folk som tilbyr seg å handle for dem som sitter i isolasjon, folk som stiller seg opp og synger utenfor aldershjem og mange andre gode ting.
Og en av de riktig små tingene som for mange har blitt et av de største savnene – er klemmene. Å kunne gi en god venn en klem – i sorg eller i glede. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle savne det så mye. Det virket ganske smått – men du verden så stort savnet etter det er.
Kanskje er det de vanskelige tidene som gjør oss flinkere til å se det store i det små. Alf Prøysen – som det står i sangen – «lagde seg et rike tå ei steinrøys». Han evnet å se det store i det som så ubetydelig ut. Det tror jeg vi også gjør – når vi bare må eller vil.