- Det pitesamiske miljøet er ”oppvåknende”

En av dem som skal bidra på markeringen denne nasjonaldagen er Margareth Ranberg, fra Moen i Fauske kommune. Hun skal ha salgsutstilling i foajeen på Rådhuset på Fauske, mandag og tirsdag.

- Vi tar med en hel del brukshåndverk i pitesamisk form. I tillegg har vi med litt tradisjonsrike gjenstander. Ting vi har tatt vare på i generasjoner, som vi gjerne viser frem til interesserte, forteller Margareth.

Margareth er gift med Lennart, som er styreleder i Pitesamisk språk- og kultursenter. De to bruker store deler av livet sitt på å holde liv i - og formidle den pitesamiske kulturen. Det gjør de i stor grad gjennom samisk kunsthåndverk og brukskunst, duojje.

Som ettertraktet duodjebarrgej, doudjeutøver, har Margareth lister med bestillinger på kofter og lignende, som nesten er utømmelig.

- Jeg har laget kofter, det som på pitesamisk heter gápte, til flere mennesker med pitesamisk tilhørighet utenfor pitesamisk område. Men også så til folk enda lengre av gårde, som Seattle i USA, forteller Margareth engasjert.

Det pitesamiske i vår tid er ikke bare tradisjoner, vakre farger og utsøkt håndverk. Gjennom flere tiår har de hatt en viktig kamp. Det er kampen for å redde sin egen kultur og historie fra å forsvinne fra historien.

- Det pitesamiske miljøet sitter rundt bordet her. Neida, det er ikke helt sant. Jeg vil si at det pitesamiske miljøet kan beskrives som ”oppvåknende”. Flere og flere her i området, ellers i landet, og til og med ute i det stor utland, er i ferd med å finne tilbake til sin pitesamiske kultur og bakgrunn, forteller Margareth.

Med seg på laget har Margareth og Lennar også Stig-Morten Kristensen.

- Vi er der nå som det lulesamiske miljøet var for en tid tilbake siden. Det er nå vi kjemper for å bevare vår egen kultur. Lulesamene er der at de må klamre seg fast for å beholde det de har oppnådd så langt. Og det kan gå på bekostning av de enda mindre samiske kulturene. Alt dette har bakgrunn i at Sametinget som samenes øverste offentlige organ ikke maktet å ha søkelys på alle språkene og kulturene, men konsentrerte seg om nord-, sør- og lulesamisk. Nå er det opp til oss å sørge for at vi pitesamene også kan regnes med i framtiden.

Det sier Kristensen, som er daglig leder for Duaddara ráfe - bidumsáme giella- ja kultuvvraguovdátj, Pitesamisk språk- og kultursenter (DR). Dette er en stiftelse som jobber målrettet med revitalisering, bevaring og formidling av den pitesamiske kulturen, språket og historien.

- Det er ikke alle som vet at det området vi befinner oss i nå, her i Fauske kommune, samt områdene fra Mistfjorden til Meløy kommune, Rana kommune nord for Langvatnet/Mo/Ranelva/Virvassåga, - alt er pitesamisk. Dette er blant annet fordi politiske krefter og samfunnet som helhet har styrket og løftet frem tre samiske grupperinger, på bekostning av de som sto enda mindre stekt gjennom år med fornorskning og undertrykking, forteller Kristensen.

- Den dag i dag er de små fortsatt avglemt. Med lite tilskudd og synlighet i det samiske miljøet. Vi kjemper for vår eksistens, vårt opphav og vår identitet. Jeg kunne aldri ha tenkt med til å kalle meg for lulesamisk eller nordsamisk. Det har jo med identiteten min å gjøre. Vi er tross alt i et pitesamisk område, og jeg er pitesame og stolt av det, understreker Lennart Ranberg.

- Sametinget tar ikke inn over seg skikkelig at de må støtte opp om- og hjelpe de små samiske miljøene og hjelpe til så vi kan vokse. Det ser vi blant annet på tilskuddene

DR har en rekke prosjekter gående for å jobbe for å bevare det pitesamiske, løfte og styrke kulturen og språket.

- Vi, altså Duaddara ráfe, pitesamisk senter, er de enste som får årlige driftsmidler fra Sametinget. Det gir oss en legitimitet og grunn å stå på som en sentral organisasjon innenfor bevaringen av det pitesamiske. Men vi ser at Sametinget ellers er lite målrettet i sine bevilgninger. Og midlene vi hadde trengt for å gi ut en ny og oppdatert pitesamisk ordbok på norsk, blir gitt til andre prosjekter i området som ikke har den samme legitimiteten eller kan vise til konkrete resultater, slik vi kan. Isteden har vi måttet støtte oss på for eksempel fylkeskommunen, for å kunne fullføre ressurskrevende prosjekter som det med ordboken, forklarer Kristensen.

- Vi vet at det er mange i Indre Salten som har pitesamisk opphav, mange flere enn dem som til nå har begynt å ta tilbake kulturen sin. Om det er folk der ute som har på følelsen at også de tilhører denne stolte folkegruppen, så må de gjerne ta kontakt med meg og oss. Enten på telefon eller sosiale media, eller via vår nettside sallto.no .

Bevaringen av den pitesamiske kulturen er en mangefasettert historie, som vanskelig kan kokes ned til én reportasje. På de neste to sidene kan du lese mer om bakgrunnen for pitesamenes kamp, hva som har vært gjort og hva som har skjedd de siste årene.