- Det minste vi kan gjøre, er å vise litt solidaritet

Er det sånn at det vi ikke ser, er mindre viktig enn det vi ser? At urett som skjer 500 mil unna betyr mindre enn urett som skjer 50 eller 5 meter unna?

Det virker sånn.

Midt i ørkenen i Algerie bor det 200.000 flyktninger. Her har de levd i over 40 år, under uverdige forhold, i telt og nakne betongbygg.

Her blir unger født og gamle dør. Ungdommer venter og venter på noe de ikke vet hva er, de har ikke en framtid, med mindre de klarer seg gjennom den nærmest umulige prosessen med å komme seg ut og starte et nytt liv i verden der ute.

I 1975 ble Vest-Sahara ble okkupert av Marokko, og folk måtte flykte ut i ørkenen. Det er en konflikt som har lite fokus i vestlige medier. Det er Syria-konflikten vi forbinder med folk på flukt.

I helga var det en helt spesiell urpremiere på Fauske. Det var filmen "Hamada" som ble vist, en dokumentar fra nettopp disse leirene i ørkenen nordvest i Algerie, ved Tindouf. I den forbindelsen kom en av ungdommene som har vokst opp i leiren, Asria Taleb Mohamed, til Fauske for å snakke om den avglemte konflikten.

Les hva Filmweb skriver om Hamada

Den unge kvinnen er født og oppvokst i leirene, og har klart å komme seg ut derfra, men hun har søsken som bor der fortsatt. Nå jobber hun i støttekomiteen for Vest-Sahara, og reiser rundt og forteller sin historie, som et ledd i arbeidet med å gjøre konflikten mer synlig.

Vi er vant til å se TV-bilder fra Syria, vi er nærmest mette på bilder av krig, blod og bombede bygninger. I leirene i Algerie er det ikke hungersnød, ikke vold, det er stabile forhold. Barna blir feilernærte, men det er tross alt mat å få. Asria forteller at hun har hatt en trygg og fri barndom.

Men det er fortsatt uverdig. Om det er slik at de har akkurat det de trenger, så er det likevel ikke greit.

En av flyktningene på Fauske som fikk se filmen, fortalte at hun ble skuffet for at den handlet om flyktningleirene i Algerie. Hun hadde blitt forespeilet at det skulle handle om Syria. Til dels kan jeg forstå henne. Det er sikkert nok for en flyktning å skulle forholde seg til sin egen vanskelige situasjon, og finne en løsning på den.

Samtidig viser det hvor bortgjemt konflikten er.

Kvinnen uttrykte imidlertid at hun støtter flyktningene i Algerie. Det er fint. Det er viktig at det ikke blir konkurranse mellom de kriserammede områdene i verden.

Det må gå an å holde øynene åpne for flere konflikter, å skaffe seg et overblikk. Å ha to tanker i hodet samtidig.

«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», skrev Arnulf Øverland i 1936.

Hver gang Asria gjør noe morsomt, hver gang hun slapper av og koser seg, kjenner hun et stikk av dårlig samvittighet. For hvorfor skal hun ha det så bra når hennes venner og søsken sitter i ørkenen og ikke har et verdig liv?

Hun spurte meg hva jeg syntes om filmen, og hvorfor jeg ville se den. Fordi jeg vil vite sannheten, svarte jeg. I det minste vil jeg vite hvordan mine medmennesker har det, fordi de er like viktige som det jeg er.

Og om jeg ikke akkurat nå kan gjøre noe, rent fysisk, så kan jeg i det minste spre kunnskap.

Mellom syv og ti personer kom på urpremieren for å se den åpne visningen av filmen på Fauske kino. I en kinosal hvor det er plass til 213 stykker. Til tross for at "Hamada" var promotert både i Saltenposten, hos NRK og i Bodø Nu.

Asria var skuffet.

For henne er det aller verste følelsen av å være usynlig for resten av verden. Ubetydelig. Jeg forstår henne. Og syns det minste vi kan gjøre er å vise litt solidaritet.

Kanskje er oppslutningen rundt filmen et sant bilde på hvor lite vi bryr oss om hva som skjer der ute. Eller sier den noe om fauskefolk?

Jeg håper ikke det.