- Det må være rettferdig

«Det e urettferdig!» Det er vel kanskje en av de setningene vi som er foreldre hører oftest. Eller for den saks skyld de som jobber med barn – eller treffer barn i forbifarten. Det skal nemlig ikke så mye til for at noe er urettferdig for barn. At sjuåringen ikke får lov til det samme som 13-åringen. Urettferdig! At 13-åringen må gjøre mer husarbeid enn sjuåringen. Urettferdig! At man ikke kan få så mye godteri man bare vil på en mandag. Urettferdig! At det regner. Urettferdig! Denne lista kunne vel i grunnen fylt hele lørdagsutgaven av Saltenposten, men jeg ser for meg at dere har tatt poenget.

Så er jo en ting å forklare dem at de får lov til forskjellige ting fordi de ikke er like gamle. Det er jo egentlig ikke så vanskelig å få dem til å forstå at godteri hver dag faktisk har sine negative sider. Det virkelig urettferdige er jo når «alle andre» får lov. For sånn vet vi jo at det er. Alle andre i klassen får faktisk lov til å være våken så lenge de vil. Alle andre i klassen får lov til å laste ned spill med litt for høy aldersgrense. Ja – alle utenom de som vi foreldre har sjekket med altså. Her er forresten matematikkunnskapen plutselig på topp. Forskjellen mellom 7 og 12 som er fullstendig uforståelig som en oppgave i matteboka, er fullstendig åpenbar når det dreier seg om forskjell i aldersgrense på spill. Et lite tips til mattelærerne der, altså.

Men – tilbake til tema: Jeg husker en del ting fra barndommen min rimelig godt. En av de er måling av saft. Fire glass satt på rekke og rad, saft helt forsiktig opp slik at det var like mye i alle og så intens stirring og sikting til alle fire var fornøyd med at det var likt. Jeg tror ikke vi ble uvenner av det, men det var prinsippet. Det skulle være så likt som mulig. Et av de virkelig lure triksene mine foreldre brukte for å unngå tilløp til klaging på urettferdighet, var dette: En deler – den andre velger. Altså – hvis jeg og bror min skulle dele et eple, eller godteri eller noe annet, så måtte den ene av oss dele det – og den andre fikk velge først. Hvis jeg delte skjevt, fikk jeg den minste biten. Så var det om å gjøre å dele så likt som mulig, og jeg kan love dere at vi ble ganske gode på 50/50. Det må være rettferdig. Der og da føltes det som helt naturlige ting å gjøre, men når jeg nå ser på som pappa tenker jeg fort at «Så nøye kan det da ikke være». Men det er kanskje det.

Det er en grunn til at jeg skriver om dette. Det er nok flere grunner til å skrive om sånt, men grunnen til at jeg gjør det denne gangen er ganske enkel. Forrige gang jeg skrev i Saltenposten, var tittelen «Det e min sønn». Da handlet det – i alle fall litt – om min sønn, fordi han sa jeg måtte skrive om ham. Så når jeg nå spurte min datter hva jeg skulle skrive om, var jo svaret nesten åpenbart. Siden jeg skrev om guttungen sist, måtte jeg skrive om henne nå. Det må jo være rettferdig.

Og nå sier jeg ikke dette for å fortelle dere hvor fantastiske foreldre vi er. Det kan jeg skrive om en annen gang. Men jeg skriver dette for å si at jeg er så takknemlig for at hun får lov til å være sånn. For at lærere og klassevenninner og –kamerater bare ser ut til å tenke at «jaja – sånn er hun og sånn er det». Jeg vet at ikke alle har det sånn og hører stadig om eksempler på unger og ungdom som blir mobbet fordi de ikke vil tilpasse seg et eller annet felles mønster hvor alle skal være mest mulig like. Skal vi snakke om urettferdig? DET er urettferdig!

Så – til glede for Saltenpostens lesere – her er enda et lite dykk i familielivet mitt: Min datter er (naturligvis) et fantastisk menneske. 13 år og til tider i den fasen da vi lurer på om hun egentlig er hjemme – siden det er helt stille nede på rommet. Men – en 13-åring som vil være for seg selv – er det ikke sånn det skal være? Men også en 13-åring som spiller spill og ser film sammen med lillebror og som kan være helt usannsynlig sjarmerende hvis hun virkelig vil ha noe. Og så er hun ikke som alle andre. Nå vet jeg at de fleste ikke er det – men hun er virkelig ikke som alle andre. Hun er seg selv og er det, etter min mening, på en helt fantastisk måte. Motepress, sminkepress, konformitetspress – disse tingene har aldri vært tema hjemme hos oss.

Men siden det dessverre finnes så mange eksempler på den urettferdigheten, så tenker jeg at det er på sin plass å skryte av de som lar individualiteten få blomstre. For jeg er altså så takknemlig for alle de gode menneskene som lar barn og ungdom være seg selv. Som lar dem få lov til å finne seg selv og finne ut hvem de har lyst til å være. Som lar dem finne sin egen stil, sitt eget uttrykk og sin egen personlighet uten at det skal være noe rart eller negativt ved å være seg selv. Lærere, venner – dere vet hvem dere er. Men jeg skal trekke fram den fantastiske gjengen i SmåTøvat i Valnesfjord. Det har altså vært en glede å kjøre den halvtimen hver vei for at hun skulle få kunne spille teater sammen med dem. Makan til inkluderende og positiv heiagjeng til unge mennesker skal du lete lenge etter.

Å heie på de som er så bra og gjør så positive ting. Helt rettferdig!

Ukas spaltist, Arnt Nordkil, er 48 år, gift og har to barn. Han stammer opprinnelig fra Hamarøy,
snakker søring og omtaler seg selv som «Nordlending med talefeil». Utdannet lærer og teolog, fotballgal
og musikkinteressert.