- Det er noe å lære av å gjøre feil

Har det noen gang skjedd noe i livet ditt som har gjort stort inntrykk på deg? Har du gjort noe som du i ettertid har skammet deg over?

Litt uventet tok jeg meg selv i å fortelle om nettopp en slik hendelse i mitt liv denne uka. Trolig er det første gangen jeg nevner denne hendelsen på over tjuefem år. Årsaken til det, er nok at jeg ennå kan mane fram den grusomme følelsen av skam bare ved å tenke på det.

Du kjenner kanskje til den typen skam som starter i brystet og brer seg varmt over ørene? Akkurat sånn føles det.

Det som skjedde, var jo uskyldig nok. Jeg tipper jeg må ha vært rundt åtte år. Kanskje yngre. Det samme var mine kompanjonger som var med på ugjerningen. Deres identitet skal få forbli unevnt i denne sammenhengen.

Vel, uansett. Vi var vel rundt fem til seks nabounger i veien der vi bodde i Hauan. Vi lekte at vi var kaniner som lette etter gulrøtter. Hvor ideen kom, eller hvem som var opphav til den, er slettet fra hukommelsen. Muligens fordi skammen i ettertid har satt dypere spor enn selve leken.

Det som passet helt utmerket for denne seansen var at den ene naboen vår hadde anlagt en liten gulrot åker i hagen. Det var fortsatt tidlig på sommeren husker jeg, så gulrøttene var nok på omtrent samme størrelse som en Q-tips. Ikke riktig klar for middagsbordet ennå med andre ord.

Leken tok en spennende vending da en av mine kompanjongers pappa var utenfor huset på nabotomta og gjorde hagearbeid. Denne pappaen gjorde seg helt perfekt som en slem ulv som ønsket å fange di små ”kaninene”. Hver gang vi så han runde hushjørnet løp vi derfor alt vi maktet for å slippe unna fra ulvens skarpe blikk.

Denne pappaen måtte nok ha ant at nettopp disse små kaninene ikke var helt uskyldige og faktisk fant på litt ugagn. Men jeg, som den naive ungen jeg var, ble stående stiv av skrekk da han strenet over tomta med retning nevnte gulrot åker.

I ettertid ville jeg gjerne likt å ha ansiktsuttrykket mitt festet på film i akkurat dette øyeblikket. Det har blitt meg gjenfortalt med stor innlevelse og mye latter i senere tid.

Fra de to små hendene mine som jeg skyldbetynget gjemte bak ryggen drysset det bittesmå gulrøtter på bakken. Denne lille kaninen ble tatt av ulven.

Med voksne øyne og erfaring, skjønner jeg i ettertid at foreldrene våre må ha hatt det mye gøy på vår bekostning grunnet denne hendelsen. Alle de skyldige ble selvsagt omsider tatt og servert den samme strofen:

- Hva skal naboen vår spise nå når dere har stjålet alle gulrøttene som dem skulle ha til middag?

Tanken på at jeg skulle ha forårsaket hungersnød hos naboen, ble for tung å bære. Ukelønna som var tiltenkt godteri fra kiosken i Hauan ble brukt på å kjøpe gulrøtter til naboen.

Jeg ble pent nødt til å møte opp på døra til naboen. Først svelge femten ganger og så med skjelvende fingre ringe på. Gulrøttene ble overlevert med en dypt ektefølt unnskyldning for mine ugjerninger.

At naboen klarte å holde maska under denne seansen tenker jeg nå i ettertid var ganske så imponerende.

Jeg tipper han knakk sammen av latter så snart døra var lukket bak han.

Av dette lærte jeg noe veldig viktig om livet: Vi mennesker gjør feil, og spesielt når vi er unge og uerfarne i livet. Men det finnes en måte å gjøre ting godt igjen. Man må stå for sine handlinger, gjøre opp for seg og si unnskyld.

På side 10 i papiravisa kan du lese om en gjeng ungdommer i Beiarn som mista hodet et lite øyeblikk. Disse ungdommene gjorde noe dumt, som de i ettertid har angret på.

Kultur- og ungdomskonsulent Chris Winfield tok affære og snakket med ungdommene om ugjerningen. Da kom det fram at ungdommene angret og de ble enige om at de skulle gå tilbake til butikken for å si unnskyld.

Det tenker jeg er en fin historie. Det viser at dette tross alt er flott ungdom som tar ansvar for sine handlinger.

Det er nemlig utrolig fort gjort å miste hodet litt når man er ung, og det ligger god lærdom i å gjøre slike feil.

Fine folk blir det av de aller fleste uansett.