Det er en tid for alt

Jeg har sagt det mange ganger før, at magefølelsen er noe man bør ta på alvor. Sier den deg at noe er feil, så har den ofte rett, og omvendt.

Så nå gjør jeg nettopp det, jeg følger magefølelsen. Jeg har sagt opp jobben min i Saltenposten, og når vi skriver mai sitter jeg ved et annet skrivebord, i en annen by, noen mil vestover. Bodø altså, om du var i tvil.

Det er spennende, vemodig og rart på samme tid. Åtte og et halvt år har gått. Jeg trodde jeg bare skulle være her i praksis, så ble det vikariat, så fast jobb.

Jeg har møtt så mange interessante folk, jeg har fått kjeft og jeg har fått ros. Jeg har fått vært med på mye jeg aldri har sett eller prøvd før. Jeg har lært mye om felt jeg ikke trodde jeg skulle syns var spennende. Jeg har prøvd å grave litt i minnebanken, for å se hva jeg husker ekstra godt.

Microflytur med Per Støre sitter friskt i minnet. Jeg med høydeskrekk og null idé om hvor lite et microfly faktisk er. I strålende høstvær svevde vi over Fauske og norodver til Straumen før retur.

Jeg var med Vegar Pedersen i SNO på skitur for å se på spor etter ulovlig skuterkjøring i nærheten av Grytvikmoen en vinter. Det jeg husker best er mine manglende evner på nedoverkjøring, kanskje husker han det selv også. Det sto ikke akkurat til gull, men jeg fikk gjort jobben min.

Jeg har fått opplevd idyllen på Sjønstå en fin sommerdag sammen med Tove Wensell og geiter som "rydder opp" i buskaset. Jeg har fått med meg konserter både med kor, korps og band. Jeg har fått smørekurs av landslagssmørerne i forbindelse med NM på ski, og jeg kunne virkelig ønske at det er kunnskap jeg hadde tatt med meg videre. Skiene er dessverre ikke mye brukt, uten at skituren med Pedersen har noe med det å gjøre.

Jeg har fulgt rettsaker og politiske saker. Jeg har delt mye av personlige opplevelser, både med og uten barn. For mange år siden skrev jeg også at jeg støttet ideen til et flyselskap om å ha barnefrie flyavganger. Det var ikke kjempepopulært. Det positive er at jeg skapte debatt om ikke annet, og det er jo litt av vår oppgave som journalist.

Jeg har lært masse og tar med meg en god dose gode erfaringer, lærdom og opplevelser i sekken min videre.

Det har vært noen våkentimer med dårlig magefølelse. Ikke fordi jeg har gjort noe feil, men fordi noe jeg har skrevet ikke falt i god jord hos andre. Ofte så hører man ikke noe, men innimellom kommer det en telefon, og noen ganger er den sintere enn om noen bare er litt misfornøyd. Jeg er nå bare et menneske, og sånne ting føles ikke godt.

En innholdsrik arbeidshverdag og hyggelige kolleger, hvorfor slutter man da?

Det er mange grunner til at det for meg er på tide å gjøre noe annet. Den åpenbare grunnen er nok at det går mye tid til pendling, og at jeg hjemme har to små som krever sitt. Jeg tilbakelegger et tøft år med mange humper i veien, på det private plan, og kjenner at livssituasjonen min nå ikke passer til å opprettholde det tempoet som kreves i en redaksjon.

Jeg klarer ikke henge skikkelig med på nyhetsjaget. Engasjementet er ikke like mye tilstede og jeg blir bare tappet for energi. Jeg trenger overskudd for å takle en hektisk hverdag, og livet er for meg mer enn jobb. Det er en ærlig sak.

Da skylder jeg avisa, lesere og ikke minst meg selv å ta et steg til side. La noen med andre impulser, innsatsvilje og energi ta plassen min. Det føles ikke bare greit, det føles helt rett.

Akkurat nå kjennes det uvirkelig ut, som om jeg snart skal ha ferie, ikke slutte. Men jeg er ganske sikker på at jeg blir fuktig på øynene og kjenner på en klump i halsen når jeg rusler ut av døra her den 30. april.

Jeg sier hadet til gode kolleger, men jeg tror også jeg sier hei til nye spennende folk, andre oppgaver og nye impulser. Jeg gleder meg. Det er rett og slett en tid for alt.