Den vakreste gråten

Sent torsdag kveld våknet telefonen min til liv. Den lå til lading, og hadde tatt kvelden. Min var nær, jeg måtte bare ta til meg en episode av favorittserien ”Modern family”

Pipet vekket til live frykten i meg. Du vet, når du får følelsen av at noe er galt. Veldig galt. At det pipet ikke bærer med seg nyheter av det gode slaget. Jeg reiste meg fra mitt stabile sideleie på sofaen, skjøv unna frimerket av en hund og skrittet bort til telefonen. Meldingens avsender var min søster. ”Kan du ringe meg?” sto det der. Ingen følefjes i form av et glisende tryne. Ingen hysterisk artige figurer. Ikke snev av et lite hjerte eller søsterlig slengkyss. Det var bekreftelsen. Noe var galt.

Det var på ingen måte overraskende at det ikke var den vante sprudlende Vibeke som sa ”hallo” da vi fikk forbindelse. Hun hadde triste nyheter å formidle en torsdag kveld. Vibeke fortalte at Vegard var død etter et hjerteinfarkt. Mannen, noen få år eldre enn meg, den alltid vennlige og blide Vegard, hadde blitt revet vekk fra tilværelsen og familien - ut av tiden - noen dager i forveien.

Lenge etter at vi sa ”ha det” satt jeg urørlig i sofaen. Stirret på TV-apparatet som viste et pauset bilde av Phil og Claire Dunphy. Med frimerket av en hund på fanget og tankene på vandring. Døden altså. Som banker på uten å gi forvarsel. Som bare kommer og forsyner seg. Som etterlater så mange spørsmål og en kakafoni av følelser.

Vegard var min brors halvbror. Han var min halvbrors fars sønn fra et tidligere forhold. Vi var altså ikke av samme kjøtt og blod, men likevel nære nok familiært til at oppveksten til stadighet brakte oss i nærkontakt. Min bror Glenn og Vegard var jevnaldrende, og hadde et tettere bånd. De var kompiser. Av grunner jeg ikke kjenner, men har tenkt mye på de siste dagene, så jeg alltid opp til Vegard. Det var liksom noe ved ham. Noe jeg likte. Midtveis i september traff jeg Vegard det som skulle bli siste gang. Det var i konfirmasjonen til min yngste niese. Vegard var der, med sin sønn og hans sønn igjen. Vi vekslet noen ord, og Vegard var ivrig etter å få rapport fra livet litt lenger nordpå. Jeg svarte ikke med samme mynt. Spurte ikke så mye om han og hans liv. Hva som er fint og hva som ikke er så fint. Det angrer jeg på nå. Da ville han kanskje fortalt at livet var bra, etter mye slit med sykdom.

Det er ikke sånn at min verden raste sammen etter den triste beskjeden. Men jeg ble lei meg. Såpass at tårene satt løst. Mest fordi jeg tenkte på de som nå sitter igjen, i bunnløs sorg; sønnen og barnebarnet til Vegard, kjæresten, faren hans og broren hans.

Jeg er bare ikke i stand til å sette meg inn i en sånn situasjon. Det å skulle miste et barn. Jeg tenker med gru på om noe skulle skje med døtrene mine. Hadde jeg holdt ut? Jeg synes det er vanskelig å svare på akkurat det, selv om historien vel viser at mennesket er i stand til å takle det utenkelige - ofte på beundringsverdig vis.

Søndag kveld var det min tur til å ta en telefon. Til en av dem som nå sitter igjen, og gruer seg så det gjør vondt i hele sjela til begravelsen og det endelige ”far vel”.

I bunnløs sorg er det vanskelig å trøste. Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle si, men jeg tenkte det var bedre å slå en telefon enn ikke å gjøre. Det ble en følelsesladet stund med faren til Vegard, som i barndoms- og ungdomstiden var stefaren min. Vi brast i gråt flere ganger. Hikstet fram noe tidvis uforståelig. Om sjokket. Urettferdigheten. Alt det usnakkede. Om døden som lurer der du minst venter det. Den etterlatte pappaen uttrykte stor takknemlighet for at jeg slo på tråden. ”Det er trøst å vite at du tenker på oss. Det varmer”, sa han.

Kanskje er akkurat dette noe av det vanskeligste i krisesituasjoner. Det at vi ikke riktig vet hva vi kan gjøre eller si, fordi vi tenker at det jo ikke gjør godt. Så lar vi det heller være. Jeg har i alle fall lært av dette at det er mye bedre å bare ta sats og hoppe ut i det. Vis at du er der. Tør å bry deg. Det betyr antakeligvis så inderlig mye mer enn vi tror.