De som velger å gå ut av tiden

Jeg husker det som om det var i går.

Jeg hadde glemt å ta jakke på meg men merket ikke den skarpe vårluften før letemannskapene kom med pledd til oss, der vi stod og hutret og skalv av kulde og frykt.

Frykt for det vi allerede hadde skjønt, men som ikke var blitt bekreftet enda. Vi hadde funnet frem dit på egenhånd. Vi var blant de første som kom til stedet men vi ante ikke hva som ville møte oss. Allikevel var det en slik situasjon hvor man bare hopper i det. Desperat etter å finne ut av ting.

Kvinnen med pledd bad oss sette oss ned. Det hele føltes surrealistisk og det var som om jeg observerte meg selv og de andre utenfra. Ansiktet mitt var som en stiv maske. Brystkassen føltes så tung at det var vanskelig å puste normalt. Hjertet slo hardt i brystet og jeg kunne høre lyden av min egen høye puls.

En politimann kom gående opp fra skråningen. Nikket medfølende mot oss. I hendene hadde han noe innpakket, vi skjønte umiddelbart hva det var. Det lille håpet vi hadde hatt om at vi kunne ha tatt feil, ble revet bort der og da. Vissheten om at han som var, ikke lengre er, slo oss i bakken med full kraft. Sjokket var ubeskrivelig.

Vi kom oss til slutt hjem. Dagen etterpå gikk som i en døs. Jeg kastet opp flere ganger. Kriseteamet ringte og lurte på hvordan det gikk med oss.

Sorgen tynget oss ned. Vi var ute av stand til å fungere normalt og jeg kjente på noe jeg kun kan beskrive som et tomrom. Allikevel var jeg smertelig klar over at en av mine aller kjæreste hadde det mye verre enn meg.

Det var ingenting jeg kunne si eller gjøre for å ta bort smerten og jeg tror jeg aldri før har følt meg så utilstrekkelig.

Tomrommet som kom i kjølvannet av selvmordet var enormt.

Det tar lang tid å bearbeide tap etter noen man har vært glad i. Det finnes ingen fasit på måten å håndtere sorg på. Sjokk, sinne, apati, nedstemthet og depresjon er helt normale reaksjoner etter tap.

Landsforeningen for etterlatte etter selvmord advarer mot tidspress i sorgfasen, og psykologiprofessr Siri Gullestad sier i et intervju til Aftenposten at å innse at virkeligheten er som den er, er det viktigste i prosessen med sorgbearbeidelse. Gullestad sier også at kravet til å være vellykket og ovenpå stadig blir sterkere og kanskje bidrar til forventninger om lykke og tilfredshet som normaltilstand. Dette er en kultur med liten toleranse for de mørkere sidene ved livet sier hun.

I vårt langstrakte land er det hvert år rundt fem hundre mennesker som tar livet sitt. Selvmordstallene er de høyeste på nærmere tretti år. Mellom fem og seks tusen etterlatte og nære pårørende berøres av selvmord hvert år. Pårørende som kanskje sliter med selvbebreidelse og spørsmål om hvorfor.

Det er ikke mange år siden det var fullstendig tabu å snakke om selvmord. Det ble frarådet å nevne selvmord i det hele tatt, av frykt for smitteeffekt. Paradokset var at psykologer og terapeuter sa at det eneste som nyttet var å snakke om vanskelige følelser og selvmord, men i det offentlige rom skulle temaet helst ikke nevnes.

Slik fikk tabuet, stigmatiseringen og skammen rundt selvmord leve videre.

I 2019 er dette heldigvis i ferd med å forandre seg. Selv om det er over et tiår siden Vær varsom plakaten forandret ordlyd med den hensikt å få mer åpenhet i medier rundt temaet selvmord, tar det tid å endre holdninger og ikke minst kultur.

Det er i dag lov å snakke om selvmord og selvmordstanker. Det er lov til å spørre hvordan noen har det, til å vise at man bryr seg. Medier har begynt å omtale selvmord som det det er i stedet for å kamuflere det.

Selvmord handler kanskje ikke så mye om å ville dø, men mer om å ikke orke å leve lengre. Om at noen ikke klarer å se lys i enden av tunellen.

Statistisk sett er to av tre som begår selvmord i Norge menn. Det er et reelt folkehelseproblem, og skal vi klare å få ned tallene er vi nødt til å snakke om det. Vi er nødt til finne ut hvorfor så mange mennesker ikke lengre orker å leve.