Blandede følelser rundt gran-utryddelse

Grana når bare til Rana, sies det. Når man reiser gjennom de nordnorske fylkene fra havgapet til innlandet, får man inntrykk av noe helt annet. Mørke grantrær står i tette teiger i ellers lys bjørkeskog. Langsomt sprer disse skogene seg utover. Ser man nærmere etter, oppdager man snart at marka i disse teigene er fattig på planter, sammenlignet med områder som ikke har gran.

Denne grana er opprinnelig plantet.

Mye ble plantet etter andre verdenskrig, da skogreising ble ansett som sterkt ønskelig; man trengte trevirke.

I dag er det lite skogreising, men her og der blir gran fortsatt plantet. Et argument for dette er det såkalte grønne skiftet. Man vil satse på skogbruk, blant annet fordi gran assimilerer CO2. Det tar riktignok tid før CO2-opptaket blir høyt. I mellomtiden blir andre assimilerende trær og planter fjernet, eller de blir fortrengt av grana.

Granskog bidrar ved sin farge og tetthet til oppvarming av jord og atmosfære, men betydningen av dette er usikker. Motargumenter mot gran er flere. Gran påvirker andre arter på forskjellig vis. Selv om alle typer gran er fremmede arter nord for Rana, er det forskjell på gransortene. Vanlig norsk gran, plantet med rimelig avstand til hverandre, eller i en tynnet skog, har en relativt liten virkning på andre planter og sprer seg lite, sammenlignet med fremmede granarter som lutz og sitka, som kan gi stor skade på floraen for øvrig.

En annen sak er hvorvidt man fra et naturvernperspektiv bør fjerne allerede eksisterende gran. Når det gjelder lutz og sitka er svaret et ubetinget ja. Man må likevel huske at granskog kan være et godt tilholdssted og vern for ville dyr og fugler. Videre kan flatehogst føre til store og uønskede forandringer i et landskap også som brukes til rekreasjon. I områder som vernes av hensyn til natur eller friluftsliv, ønskes det ikke at fremmede arter skal etablere seg.

Likevel må vi ikke uten videre godta at man i våre nordlige nasjonalparker skal utrydde gran for enhver pris.

Det oppleves som misforstått natur-
vern, at sommersesongen i nasjonalparkene blir brukt til hogst (dessverre høylytt med motorsag) av norsk gran. Som man så lar ligge til råtning. Denne praksis foregår i Sjunkhatten Nasjonalpark nærmere bestemt i området ved Sætervatnet i Valnesfjord, i det som kalles "Barnas nasjonalpark". Resultatet er langt fra vakkert! Utenom stiene kan det være vanskelig å gå, på grunn av rotet. Slik vil det være i mange år fremover. Sørgelig. Skjer dette fordi man ikke kan ta trærne ut grunnet bestemmelser mot motorisert ferdsel? Er det grunneier som ikke vil ta vare på trevirke?

Hva forbinder vi med en nasjonalpark? Skal det bare være puritanske villmarksområder fri for tidligere tiders anstrengelser?

Er enhver plante som er på statens liste over fremmede arter en trussel for lokale verneområder? For oss som har vokst opp i Nordland vet vi at planting av gran var sett på som en investering for fremtiden.

Naturvernforbundet i Salten mener at det er viktig å stoppe planting av fremmede arter som lutz og sitkagran. Plantene var tatt inn i landet fordi de trives godt her og vokser raskt. Problemet med at de sprer seg raskt og fortrenger andre naturtyper var derimot ikke hensikten. Planting av lutz og sitkagran foregår fortsatt og bør stoppes. Nord for Saltfjellet er norsk gran regnet som en regionalt fremmed art men er ikke like aggressiv som de to andre.

Vi har tidligere sendt brev til
Midtre Nordland nasjonalpark-
styret som forvalter Sjunkhatten nasjonalpark og spurt om denne praksisen. Hvorfor skal plantet gran tas ut for enhver pris? Det har vi enda ikke fått svar på.

Selv om vi ønsker å stoppe spredning av fremmede arter er vi uenige i måten grana blir behandlet i Sjunkhatten.

Vi i Naturvernforbundet i Salten mener at en praksis som vil grana til livs for enhver pris, særlig i verneområder, ikke er vel overveiet. Dessuten en hån mot tidligere generasjoner, som hadde sitt liv og sin næring i disse områdene. Hva svarer nasjonalparkstyret?

Rolf Steen,
Naturvernforbundet i Salten