Barndommens jul dukker opp i tankene, hjemme hos mor og far

Julen slik jeg husker den, liksom skinner i et fjernt, glitrende lys der alt ånder av julefred, julelukt og koselige romjulskvelder.

Og julestemningen var noe helt spesielt. Tiden sto på en måte stille. Dagene før jul var lange i ventende spenning, skolen var slutt og det var ikke så mye å ta seg til i vinterkulden, bare litt vedbæring og andre ærender som skulle utføres.

Fra hver en gård steg skorsteinsrøyken rett opp i stille vintervær. På Rørosbanen like ved suste hurtigtoget til Trondheim forbi i en sky av snø og tykk damp fra lokomotivet. Julereisende vinket til oss ungene på sparkstøtting ved planovergangen mens de tydelig gledet seg til sin hjemkomst.
Vinteren var kommet for fullt med knedyp snø og glitrende hvite flater bortetter jordene. Juletreet var hugget og hentet i skogen, og i vedskålen sto kornbandet klart til å settes på stang.

Ute sto bandhunden Varg, en grå elghund og fulgte med på alt som skjedde. Den varslet om det kom fremmende til gårds. Kveldene var blanke og klare med myriader av stjerner og en månegubbe på snei.
Innomhus styrte de voksne med å legge siste hånd på verket. Mor hadde tusen ting å ta seg av. En mengde julekaker var trygt forvart i kakeboksene. Julegrisen som tidligere på høsten hadde måtte bøte med livet, var omgjort til egnet vinter- og julemat.

Det var skinker og flesk i saltebalja, ribba var lagt kjølig, mens ørkje til pølser og kaker var hakket og kvernet etter alle kunstens regler og siden omgjort til medisterpølser og medisterkaker.
Disse ble så kokt og hermetisert og lagt i store sylteglass. Jeg kan ennå se for meg disse sylteglassene med sitt innhold der de sto på rekke og rad i kjelleren. Og ikke å forglemme smaken av hjemmelagde medisterkaker, den var helt spesiell og uforlignelig.

I finstua var juletreet kommet inn, men stua var stengt for oss ungene frem til julekvelden. Treet var blitt pyntet, og julegavene sirlig lagt på plass under grenene rundt juletreets fot. Selve juletrefoten var laget av to tykke trestykker i kors, det skulle være slik.

Det stunder mot julehøytid. Fra kjøkkenet kjennes lukten av nykokt surkål, selve symbolet på at det er julekveld. Når jeg kjenner den lukten nå bringer den meg tilbake til min barndoms jul.
Og ikke å forglemme resten av julekveldsmiddagen, ribbe, medisterpølser og medisterkaker. Multekremen til dessert var så selve kronen på verket.

Middagen

syntes vi ungene tok lang tid. Vi var mer spente på å få se juletreet i finstua med alle pakkene under. Og endelig var tiden kommet da middagen var overstått og vi fikk komme inn i en julepyntet stue.

Der midt i mot tronet et glitrende juletre med tente lys, med glitter og julekurver og pynt, og «høyt i toppen den blanke stjerne». Et syn jeg aldri glemmer. Under treet var det pakker til alle, bare ventende på at julenissen skulle komme.

Selvfølgelig kom nissen, dog først etter at far hadde gått ut for å se etter den. Alle fikk julepakker av nissen, både en og to. Og mens hver og en var opptatt med å pakke opp sine julegaver kom far tilbake hvorpå vi utbrøt: Du fikk jo ikke sett julenissen far, han kom mens du var ute!

Julekvelden var kos og hygge. Fine julegaver ble beundret og lagt forsiktig bort for siden å glede seg over dem utover i julen. Mens det ennå var levende juletrelys ble det også gang rundt juletreet, noe som ble vanskeligere da den elektriske juletrebelysningen gjorde sitt inntog med ledninger og stell.

På julekvelden fikk vi ungene være oppe så lenge vi ville. Men naturen krevde sin rett ettersom kvelden skred frem og øynene begynte å glippe. Før det bar til sengs fortalte min far gjerne et eventyr. Han var en mester i å fortelle og hadde mange historier. Jeg hitsetter et par av dem:
På Korsbakken (en gard i Elverum) var det nisse før i tia. Det var tre hester på garden, men bare to av døm stelte nissen med. Han dro høy tur krubba til den tredje hesten, som ble så mager og elendig så døm måtte slakte'n. En mårra stallkaren gikk etter høy fekk'n tak i benet på nissen som lå inni høyet og sov. Stallkaren var rask og hadde att fórdøra og fekk på hespa. Gikk så inn for å vekke gubben, men da døm kom tel stallen var nissen borte.

Han Morten Enberget hadde en svart hest som hadde nisseflette. (Nissen flettet ofte hestenes man i følge folktrua). Denne hesten var den blankeste og fineste han Morten hadde på stallen. Men en dag snauklypte han Morten mana på Svarten. Andre dagen han Morten var i stallen, hadde Svarten ikke mindre enn tre nissefletter i rompa.

Mange

nissefortellinger fra mine barndomstrakter går på lignende vis. Nissen var en luring som ofte var mer til fortred enn glede. Moralen er gjerne at nissen måtte man stelle pent med for å ha fred på gården. Grøten som settes ut til nissen på låven er et eksempel på det.

Første dag jul var en hjemmets dag, da skulle ingen gå ut eller gå på besøk. Det ble en lang dag, og vi ungene ville helst gå ut for å treffe andre og vise frem nye luer og votter. I stedet hadde vi julegavene å glede oss over.

Det er ikke mange hester i stallene, ei heller mange låver med tørt høy rundt på bygdene lenger. Nissen har trange kår i våre dager. Men er du ute i skogen en tidlig morgen kan du kanskje få et glimt av nissen i det han stikker seg vekk i granskogen.

Denne dagen ble også alle julebrevene lest. En høytidsstund var det når min far leste høyt alle hilsener fra slekt og venner.

Senere i romjulen var det juletrefest på skolen. Romjulen var også tiden for å gå julebukk der vi, som det heter i sangen «kvinket julbukkmål god kveld, god kveld» mens vi gikk fra gård til gård.

Barndommens jul med alle dens gleder er nå bare en juledrøm. Men minnene lever, og de kommer gjerne tilbake ved disse tider.