I mange, mange år har Balvassdalen og den unike lombolaen (Stilla) der, vært «hekkeheimen» til et sangsvanepar og også mange andre vadefugler. Sangsvaneparet som har ankommet «sommer-residensen» sin i april, ofte i dens første halvdel, finner seg etter hvert som is og snø tiner, en lagom reirplass som kan variere fra år til år, alt fra bare noen meter fra hovedveien til en liten holme (tue) ute i lombolaen.
Byggematerialene til reiret består hoved-
sakelig av plantedeler, og reiret har store dimensjoner. Det kan faktisk ha en diameter på to meter. Ii løpet av av mai legges de gulhvite ovale eggene (3-7 stykker), som ruges av hunnen en måneds tid.
Hannen holder trofast vakt ved reiret under hele rugeperioden. Når så ungene kommer til verden tar begge foreldrene seg av sine avkom, og viser stor omsorg for de små nøstene. Paret er meget sky i denne perioden.
Når jeg sist i april tråkker meg på ski innover Balvassdalen, er det «full vinter». Det sjoger litt fra Balvasselva som har «sprengt» seg gjennom det vinterkledde landskapet på sin viltre ferd nedetter fjelldalen, men lombolaen ligger faktisk med nesten hele vinterlokket på. Bare noen få smale råker er å se.
Været er ufsete med kald vind fra øst, solskiva har gått i hi og der har den jo stort sett holdt seg hele vårvinteren. Sikten er dårlig, det er «kåmt», som vi sier – fotoværet er også deretter….
Til å begynne med ser jeg ikke tegn til liv i råkåpningene, men når øynene har tilpasset seg hvitheten, får jeg sannelig øye på to hvite «bylter» like utenfor iskanten i den lille råkåpningen vest i lombolaen. Det er ikke til å tro, Balvassdalens tapre og vakre svanepar er på plass også i år, og klare for sin formidable innsats med å få satt unger til verden.
De går meget travle tider i møte med ungestell og det hele, og ungene trenger et par måneder på bli flygedyktige – prosessen er lang dit med også mange farer som lurer, både fra «luft og land»…
Ungene vokser imidlertid forbausende fort, sangsvanens føde er vegetabilsk; vannplanter, som ofte rykkes opp fra bunnen på grunt vann. Og lombolaen her har nettopp disse egenskapene og svanene vet, av lang erfaring, hvor de finner mat så de kan overleve, selv under slike tøffe forhold som nå.
Denne delen av «Sulitjelmaområdet» ligger jo i Saltdal kommune, og apropos det så skal det ved århundreskiftet foruten i Finnmark bare ha vært ett sangsvane-hekkefunn i landet vårt – og det var nettopp i Saltdal i år 1872.
Svaneparet skal også gjennom et fjærskifte som skjer fra juni til august, hunnen myter før hannen. I denne perioden er fuglene ikke flygedyktig og naturlig nok meget sårbar. Denne tilstanden varer i både fem og seks uker. Det er selvfølgelig meget viktig at fuglene får være i fred i mytingstiden – det er kanskje på sin plass å nevne at sangsvanen også er totalfredet hos oss.
I dag er sangsvanens hovedhekkområder de tre nordligste fylkene og da særlig Finnmark og Troms, men her har det fra rundt 1990-
årene skjedd en endring hvor den mer og mer har etablert seg flere steder sør og sørvest i landet. Selv har jeg funnet den hekkende helt nede i Østfold. Samtidig med disse endringene i hekkemønsteret er tendensen av den har blitt litt mindre sky.
De er også monogame og paret holder sammen hele livet ut. Grunnen til at de mister flygeevnen i mytingstiden, er at de feller svingfjærene og det hender faktisk at alle kroppsfjærene ikke er ferdig utvokst før ut i både november og desember.
Tross de ganske ugjestmilde forholdene denne aprildagen ved lombolaen ser svanene ut til å ha det bra. De står på hodet i det iskalde vannet for å rekke ned til maten, så opp igjen for å få luft og så atter et nytt dykk. Ikke en lyd gir de fra seg, ellers er jo sangsvanen kjent for sin kraftige, klangfulle låt; sine «trompetstøt».
Det er vel grunn til å tro at det også er sangsvanens lydytring som er opphavet til uttrykket «svanesang». Det er heller ikke så underlig at det i tidenes løp har dannet seg mye mystikk omkring nettopp sangsvanen…..
Jeg har oppholdt meg ganske lenge ved lombolaen og det «gufne» været har iallfall medført at «fotofingrene» mildt sagt har fått kald medfart. Det er på tide å sette kursen til et litt lunere sted og få tatt seg en matrast, før jeg gir meg heimveien i vold.
Ei kongeørn kommer vingende innetter dalen og et stokkandpar tar landing i elvestrømmen sør i lombolaen, ellers er støyen fra to skutere det eneste som bryter stillheten.
Jeg er i ferd med å avslutte fotoseansen da det i kamerasøkeren plutselig dukker opp to små velkjente fugleakrabater, som kommer trippende på blankisen bak den ene sang-
svanen. Den ser ut til å ha tatt seg en liten «høneblund» og reagerer ikke på de to nyankomne, som riktignok har det veldig travelt, men ikke travlere enn at episoden blir for-
eviget av den nedkjølte fotografen borte i lendet….så vips er «småtassene» borte.
Det er vår tøffe nasjonalfugl fossekallen som har vært på et kort svanebesøk, og her har jeg altså fått foreviget tre av våre, hva jeg
vil si, virkelig enestående villmarksfugler sammen, men hvor kontrastene iallfall størrelsesmessig sett mellom dem, er kjempestore.
Vår lille tapre fossekall veier bare rundt 50 gram, mens en sangsvanehann kan veie nærmere 14 kilo. Det er bare utrolig hva man kan få være vitne til der ute i vår innholds-
rike og fantastiske natur. Jeg har i årenes løp studert og fotojaktet mye på både fossekallen og sangsvanen, dette på flere steder i Norge, men å få oppleve å få disse to artene sammen på en fotoeksponering, det har jeg aldri tidligere lykkes med.
Det ligger også i sakens natur at dette er noe fotomessig vrient i og med størrelsesforskjellene på de to artene. Fossekallen har en vinge-
lengde på bare rundt 100 mm, mens sang-
svanen her et vingespenn på hele 2,5 meter. Den blir jo nærmest som en jumbojet blant vadefuglene og skal ha blitt observert i over 8.000 meters høyde.
Velfornøyd pakker jeg fotosakene i sekken, og er klar for heimturen. Den ufyselige vinden fra øst vil ikke gi seg, men litt ly skal det nok bli ei råd med nedetter dal-
føret, så jeg får i meg «litt drivstoff» i form av noen brødblingser og noen kokser med varm
kaffe. Det bli godt å komme seg i skigåingen, få opp «tempen».
Jeg sender et takkens nikk til det usvikelige og tapre svaneparet, ønsker dem lykke og hell med familieforøkelsen og at de ellers får en god og vellykket sommer. Og det viktigste
av alt, at de får være i fred og ikke blir plaget av for «nærgående inntrengere», det finns mange av dem, både to- og firbeinte…..
Min anmodning om at de bør avslutte fiskingen har alltid blitt tatt til følge, og det med forståelse og godt humør. Jeg vil tro at rett «medisin» har vært å forby fiske i hekketiden og at dette burde stått i teksten på orienteringstavlen ved lombolaen, som ble satt opp sommeren 2013. Det vil uten tvil ha vært et vern og til hjelp for dyrelivet, og min erfaring med fiskeaktiviteten i lombolaen (og i Sulisfjella ellers), er at den øker for hver år.
Lombolaen har blant annet. vist seg å være en populær fiskeplass, dette særlig for stangsvingere utenbygds fra, som naturlig nok ikke kjenner til fiskeforholdene her, som for øvrig er langt fra hva de en gang var. Jeg har i årenes løp hatt samtaler med flere av
disse sportsfiskerne, og orientert dem om lombolaen både som fiskeplass og om dens
rike fugleliv og om svanene som hekker her.
Lombolaen er et meget verdifullt våtmarksområde, som må beskyttes og hegnes om så godt som mulig, slik at også våre etterkommere kan få høre både svanenes trolske trompet-
støt og alle de andre vingede sommergjesters oppkvikkende og spennende fuglelåter - som denne Balvassdalens innholdsrike og verdi-
fulle naturperle har å by på.
