Årets utfordring

Som mange sikkert vet er jeg lærer på Vestmyra Skole, og i år er jeg lærer for en av årets avgangsklasser, klasse 10B. Det er en klasse med utrolig flotte ungdommer som er veldig oppegående og reflekterte på alle vis.

Disse flotte ungdommene har utfordret meg i noe. En utfordring jeg har akseptert og som jeg skal gjøre mitt beste for å møte. Det blir tungt, slitsomt og kanskje noen ganger vanskelig, samtidig som det blir gøy, befriende og på sikt veldig bra. For helsa mi.

De har utfordret meg i å delta selv med samme opplegg som klassen har fått av meg i gym. Hvert år i 10. klasse skal elevene ha en fem-
ukersperiode med en såkalt egentreningsplan i faget kroppsøving (gym).

Dette opplegget går ut på at elevene selv skal sette seg et mål i egentreningsperioden, enten i utholdenhet eller styrke. Det skal være målbart og de skal også planlegge hver treningsøkt i de neste fem ukene. De skal skrive treningsdagbok og de skal reflektere over hvordan det gikk etter hver økt.

De må ta stilling til om livsstil og kosthold har noe å si for den fysiske og psykiske helsen og hvordan dette spiller inn på fysisk framgang. Med andre ord er dette et ganske stort arbeid der de selv har mye ansvar og de må kanskje utfordre seg selv litt.

Min rolle som lærer er å motivere dem og støtte dem i dette og følge dem i prosessen med faglige innspill og veiledning. Da ville det vært naturlig å tenke at læreren er i god fysisk form og at læreren selvfølgelig skal gå foran som en god rollemodell i forhold til trening og helse.

I en perfekt verden, ja. Det hadde sikkert vært storveis om jeg hadde vært i super fysisk form og levde et regelmessig liv med fokus på trening og livsstil. Slik er ikke virkeligheten, dessverre.

Virkeligheten er at læreren, altså jeg, er i skikkelig dårlig fysisk form. Det kan på ingen måte sies at jeg lever slik jeg krever at elevene mine skal leve. Det får være grenser for hvor lenge jeg kan leve på fordums glans og ikke minst tidligere fysisk form. Det var en gang jeg virkelig var i så bra fysisk form at jeg faktisk slo mange av de 15-16 åringene jeg hadde i gym. Da var jeg en skikkelig god rollefigur, på ordentlig.

Som mange sikkert vet, ble jeg syk og måtte gå gjennom tøff behandling. Det i seg selv brøt jo ned kroppen, men jeg kan ikke skylde på det alene, for jeg bygget meg faktisk opp igjen etter det.

Så kom overgangsalderen med full styrke for ca to år siden. Da forsvant ikke bare den fysiske formen, men hele kroppen sto for fall. Kiloene økte på. Giddeslausheten dominerte i stor skala og jeg formelig sank sammen i sofaen. Og ble der. Netflix, TV2Sumo og HBO ble mine beste venner hver ettermiddag og kveld, bare avbrutt av jobb i uka og et par glass vin i helgene. Pluss ganske store mengder godteri.

Overgangsalderen fucker ikke bare med den fysiske kroppen. Det skjer noe psykisk også. Du orker liksom ingenting. Alt blir et mas og det eneste jeg hadde lyst til etter jobb var å få sitte i fred i sofaen og se film og serier og spise godteri. Verdens største dørstokkmil var under konstruksjon.

Jeg har ikke lagt skjul på overfor elevene mine at jeg før i tiden var riktig så godt trent, men at jeg dessverre har latt meg selv forfalle ganske grundig. De har oppmuntret meg til å være med å spille ulike ballspill, men jeg har bestandig «hatt vondt i beina», «vondt i skuldra» og «ikke i form i dag». De er jo smarte, så de har jo for lengst skjønt at det kun var sjokkerende dårlige unnskyldninger.

Og den ble et fantastisk byggverk. Den skjermet meg fra alt som hadde med trening å gjøre og det ble veldig behagelig å la tankene få styre i negativ retning. Kroppen og sinnet forfalt i stigende
tempo.

Til nå. Da jeg presenterte egentreningsopplegget satte en av jentene blikket sitt i meg og sa:
- Ka med dæ, Liza? - Ska ikke du vær med på
dette? – Du si jo heile tida kor dårlig form du e i, så da må du jo hiv dæ med! Hun utfordret meg skikkelig. For hvilken unnskyldning skulle jeg bruke nå? Ingen, for jeg har ingen. Klassen ble enige om at de ville jeg skulle lage mitt eget egentreningsopplegg og gjennomføre det sammen med dem.

Det skal jeg gjøre. For ærlig talt; jeg kan ikke kreve noe av dem som jeg ikke er villig til å gjennomføre selv. Det blir ikke mye troverdig når jeg skal motivere dem til å utfordre seg selv hvis ikke jeg kan utfordre meg selv.

Denne uka som har vært har vi altså laget oss hvert vårt personlige mål og vi har gjennomført førtest. De neste fem ukene skal vi planlegge treningsøkter, skrive treningsdagbok og vi skal reflektere over hvordan øktene ble. Så blir det spennende å se om vi klarer å nå målene vi har satt oss.

Jeg er ikke i tvil om at elevene klarer det. Det er verre med meg, men jeg respekterer den flotte utfordringen jeg har fått så mye at dette skal jeg klare. Det kan hende de har «berget» helsa mi også, for det er hevet over enhver tvil at jeg har ufattelig godt av dette.

Så tusen takk, kjære 10B på Vestmyra Skole, nu kjør vi!

En spesiell takk til Maren-Sofie som satte øynene i meg den dagen og utfordret meg direkte.
Hadde du ikke gjort det, hadde jeg nok ikke røska ræva opp av sofaen denne gangen heller.