Årets fugl; gulspurv

I tidligere tider var gulspurven hos oss en vanlig rugefugl fra Sørlandet til Finnmark og fra lavlandet opp til bjørkebeltet. Imidlertid er dens betydelige tilbakegang som startet i 1960-årene bakgrunnen for at den ble valgt til Årets fugl 2021….

Mine første møter med denne spurvenes fargesjarmør (Emberiza citronella) som tilhører buskspurvfamilien, skjedde i barndommens Sulis vinterstid, når gruvebyens barske og usvikelige hestekjørere «suste» rundt til folk med fyringskol på knakende sleder.

Da fulgte ofte gulspurven med nær sagt på lasset og var særlig i aktivitet når hestene gjorde fra seg - havren i hestelorten lokket…

Nå er det ikke mye hverken hestekjørere eller hestelort å se, heller ikke gulspurv – den er liksom blitt borte. Og virkeligheten er at den altså er i sterk tilbakegang hos oss. Ja, dens fravær her i landet har faktisk gitt den status som «nær truet» på den norske rødlista.

Det er bekymringsfullt. Den er for øvrig også «nær truet» i våre andre nordiske land og i Storbritannia.

Gulspurv-hannens hode og buk er i vår og sommerdrakt sitrongult. Ellers er drakten brunlig med mørke lengdestriper. I høst-og vinterdrakt er de gule partiene ikke så skarpe.

Hunnen er mer avdempet i fargene.

Gulspurven er litt større enn gråspurven, den er cirka 16 cm og veier rundt 30 gram. Dens utbredelse går fra Europa og retning øst til Nord-Asia og videre til Sibir, mens den for eksempel i middelhavslandene er fraværende mange steder.

Hos oss hekker den stort sett over det meste av landet, men de største bestandene finner vi nok på Østlandet og Sørlandet. Og nordover til Salten er den nok en overveiende stand-og streiffugl.

I Finnmark er den mer spredt.

Man antar at iallfall en av grunnene til gulspurvens tilbakegang både hos oss og i andre land, er at den har problemer med å tilpasse seg nåtidens moderne jordbruk med de giftige insektmidlene som der benyttes. Ellers er gulspurven en fugl som ikke trives i tett skog, men setter pris på et mer åpent landskap med spredte trær/busker og gjerne da gjerne i nærheten av dyrket mark.

Andre biotoper den trives i er på hogstflater med oppvoksende både løvtrær og bartrær og vi finner den også i

Vinterstid opptrer gulspurven ofte ved gårdsbrukene og gjerne i flokker. Der er det særlig spillkornet som lokker. Selv har jeg hatt mange fine gulspurv-opplevelser «høyere opp» i landskapet, i bjørkebeltet på høyder godt over 500 meter, hvor den har holdt «konsert» for meg og fremført sin karakteristiske sang fra en tretopp.

Men jeg må innrømme at disse opplevelsene i dag er blitt sjeldnere.

Det sies jo at gulspurvens sang består av ei sangstrofe hvor den teller til sju; si-si-si-si-si-si-syyyv….og den kalles også for «fuglen som teller til sju». Men kjært barn har som kjent mange navn og gulspurven er intet unntak. Den kalles lokalt blant annet grønnskur, gulskur, gultiting, gulspikke, kornskur og snøfugl.

Gulspurven liker seg også på fuglebrettet, og setter særlig pris på frø og korn (havre). Legg gjerne ut havregryn på brettet. Ellers liker den seg nok best når den kan spise fra bakken.

Det er jo like før kirkeklokkene ringer jula inn, og da er det jo tid for å få hengt opp det velkjente juleneket utenfor kåken, og det er noe gulspurven er meget glad for. Men hva slags føde ellers er det gulspurven lever av? Hovedføden er frø og korn, men også insekter og småkryp står på menyen.

Det siste er nødvendig for ungene i oppveksten.

Og apropos gulspurvens reir og unger. Gulspurven bygger reiret som oftest på bakken meget godt skjult i vegetasjone. Det består av strå og små røtter.

Våre små vingede skarer er virkelig noen eksperter når det gjelder å skjule reirene og da særlig de som bygger dem på bakken. Jeg lurer på hvor langt jeg har gått «forgjeves» i mine mange år som friluftsrangler rundt omkring i kongeriket, på leting i «embets medfør» etter småfugl-reir, og kan da nevne at jeg kun én gang har greid å finne et gulspurvreir (med fire egg).

Som regel legger hunnen fire-fem egg, som hun ruger i cirka 14 døgn. Matingen sørger begge foreldrene for, og etter rundt knappe 14 dager forlater ungene reiret.

Men de flyr ikke bort og «forsvinner» før det har gått et par tre dager.

Jeg håper inderlig at vår galante gulspurv fortsatt vil finne «liv laga» hos oss og glede oss med sitt nærvær. Og vi må gjøre alt vi kan for å hegne om den fargerike krabaten – som til og med kan telle til sju...

CATO A. HULTMANN