Den 71-år gamle legen har invitert Saltenposten hjem til seg for å fortelle om hva som skjedde ondag 20. mars for ett år tilbake, da hun var på jobb på Valnesfjord
helsesportsenter.
- Jeg satt sammen en pasientgruppe på en hyggelig avslutningstund midt på dagen og snakket med en far, og så plutselig segnet jeg sammen.
Det neste hun husker er at hun våkner på et behandlingsrom de har på helsesportssenteret.
- Jeg hadde mistet taleevnen min og var lammet i høyre side. Jeg tror ikke jeg forsto helt, men de som var rundt meg var veldig flinke med å prate og informere meg. Senteret har gode sykepleiere og på det tidspunktet to unge og dyktige leger.
Anne ble fraktet med ambulasehelikopter til Bodø, og inne på akuttmottaket minnes hun at hun var svært frustrert.
Barnebarnet Joakim bor hos Anne, og vi kan høre han kommunisere med venner oppe på loftet under intervjuet. Det er kun disse to i husstanden, samt dachsen Lady.
- Jeg kavet og lette etter mobiltelefonen og ville så gjerne ringe 16-åringen her hjemme. Men det klarte jeg jo ikke, og det ble jo bare babbel som kom ut, sier hun og må tørke
tårene.
Da dette skjedde hadde de også en utviklingsstundent Oscar boende hos seg.
Anne har epikrisen framfor seg og må trekke på smilebåndet også.
- Jeg var nok en ugrei pasient som kom inn på Nordlandssykehuset. Det var så frustrerende å ikke kunne fomidle det jeg tenkte.
- Operasjonen hvor de gikk inn med et tynt kateter i lysken og førte den helt opp til hjernen for å fiske utt proppen varte i over en time, og de støtte på utfordringer underveis, kan jeg lese. Blant annet gikk blodtrykket veldig opp, forteller hun.
CT-bilder viste at Anne hadde en stor propp, trombose, i en arterie i venstre hjerne-
halvdel rett ved språksenteret. Hun fikk trombolyse-behandling først, og deretter ble hun sendt til Tromsø for operasjon, trombektomi, og den ble gjort i narkose.
Men heldigvis var operasjonen vel-
lykket. Da Anne våknet opp så var afasien borte, og hun hadde fått tilbake følelsen i høyre side.
- Helt fantastisk og utrolig, sier hun.
Allerede fredag reiste hun alene med rutefly, uten ledsager, fra Tromsø til Bodø for videre oppfølging.
- Jeg gikk først inn på akuttmottaket og de klappet og smilte når de fikk seg meg, forteller hun.
Nå var datteren Anna kommet nordover for å hjelpe, og helt tilfeldig ringer hun under intervjuet. Hun kunne ta med seg mamma hjem til Fauske på helgeperm.
- Jeg har møtt en del slagpasienter i mitt virke som sykepleier, og det er ikke alle det har gått like bra med som med mamma, forteller Anna Davinia.
Hun snakket med mora både før og etter operasjonen, og det var stor forskjell.
Annes vellykkede og raske behandling ble også fanget opp av en forsknings-
lege ved Unitversitetssykehuset, og en uke
etter var Anne på plass i styremøte til UNN, der hennes tilfelle ble lagt fram.
Der fikk hun se bilder av hjernen før,
underveis og etter operasjonen. Det første bildet viste et stort mørkt område som følge av proppen. På det siste bildet var det mørke området blitt lyst igjen.
- Jeg er så takknemlig i dag for at jeg fikk en så rask og god behandling, både på jobb og på sykehusene, at jeg vil takke alle rundt med for den gode ivaretakelsen jeg og Joakim fikk for ett år siden.
- Tusen takk alle sammen!
- I Tromsø hadde vi i 2019 omtrent 55 inngrep, mot cirka 40 året før. Det er veldig bra det er fokus på dette, og at pasienter tar raskt kontakt ved symptomer slik at aktuelle pasienter kommer til oss innen tidsvinduet for trombektomi.
Rask behandling er dessuten en forutsetning for å kunne benytte tromektomi-
behandling . Overlege Linn Hofsøy Steffensen ved UNN opplyser til Saltenposten at rundt 350 pasienter får tombektomi i året i Norge.
Anne har gode venner på Fauske som sørget for å ta hånd om Joakim til moren kom. Anne er også svært glad for at hun ikke var alene hjemme da slaget inntraff, eller satt alene inne på kontoret på jobb.
- Jeg tør ikke tenke på hvordan jeg har vært i dag om det hadde skjedd en annen plass.
71-åringen har selvsagt tenkt tilbake til tiden før slaget, og hun vil trekke fram at hun fikk et forsvarsel i midten av desember, noen måneder før slaget.
- Jeg skulle på krabbefest og sto på badet for å ordne meg. Plutselig ble jeg svimmel og fikk uklart syn. Jeg strevde lenge med å få kledd på meg klærne riktig vei, og måtte få Joakim til å støtte meg ned trappa, forteller hun.
På festen nevnte hun dette for ei venninne som rådet henne til å ta kontakt med fastlegen sin.
Det gjorde ikke Anne, men hun bestilte time for å få tatt bilder av hjernen hos Aleris. Bildene så hun på selv, og siden hun ikke fant noe, så tenkte hun at det ikke var noe annen enn en liten propp som hadde løsnet av seg selv.
- Jeg skulle selvsagt kontaktet lege og antagelig hadde jeg blitt satt på blodfortynnende medisiner.
På spisestuebordet i den romslige stua, som også brukes til kontor, ligger det en grønn ukesdosett for medisin. Tre tabletter for dagen må Anne huske på å ta.
- Jeg har alarm på telefonen. I begynnelsen var det et par dager jeg glemte medisinen og da fikk snublende tale og lette etter ord. Etter det skjerpet jeg meg. Det er første gang i mitt liv jeg må gå på medisiner, legger hun til.
Tirsdag, seks dager etter infarktet ble Anne utskrevet etter å ha bestått testene med glans. Etter bare ti arbeidsdager var hun på jobb igjen - dog med færre pasientgrupper å forholde seg til.
Snøen laver ned utenfor det store stuevinduet, og hadde dette vært en normal mandag, så hadde Anne vært i SKS-hallen på gå-
trening sammen med mange andre.
4. mai var det konfirmasjon i huset, og etter sommerferien i fjor ble hun pensjonist.
Hun fikk heller ikke kjøre bil på tre måneder. Ettersom hun var passert 70 måtte hun betale sykedagene selv, noe Anne synes er
tanke-vekkende, siden myndighetene vil at arbeidstakere skal stå lengre i arbeidslivet.
I helga skulle hun egentlig ha hatt fest, en ”Takk for livet fest”. Hun hadde også tenkt seg oppover til helsesportssenteret for å hilse på gode kolleger ett år etterpå. Men det har Anne nå utsatt grunnet Korona-unntakstilstanden.
- Jeg nyter hver dag nå, for livet er uforutsigbart. Samtidig er det viktig å ta seg tid til å kjenne etter i blant. Jeg har nok drevet litt rovdrift på meg selv noen år, sier Godding, som fortsatt er en aktiv politiker for partiet Rødt.
Saltenposten har også snakket med lege og tidligere kollega Ina Lærum Stabell som var i teamet rundt behandlingen av Anne på helsesportssenteret. Hun bekrefter at dette er en skikkelig solskinnshistorie.
- Det var fantastsisk å se henne komme tilbake i jobb så fort etter slaget, avslutter hun.
- Jeg fryktet det verste, og var i tvil om at Anne kom til å overleve dette slaget. Jeg tenkte at det ikke kom til å være mye igjen av Anne hvis hun overlevde. Hun hadde øynene åpne, men var ikke ”hjemme” eller kontaktbar. Vi ga henne en nevrologisk undersøkelse, målte blodtrykk og satte venefloner, før ambulane og helikopteret kom.
Stabell, som i dag er ALIS ved Tver-
landet legesenter har noen års erfaring som anestesilege, og sier at Anne er et sjeldent tilfelle.
SYLVIA BREDAL
