Andre lørdag i innadvendt

Plutselig er adventstida over oss. I morgen er det andre søndag i advent. Eller – som jeg og kanskje mange andre kalte det som barn – andre søndag i vent.

Ventetida fram mot jul var uendelig lang, men også fylt av aktiviteter i forberedelsen til jul. Til mine foreldres større eller mindre begeistring, var jeg en råtass på å lage glanspapirlenker.

Jeg var aldri noen kløpper på småpusling og håndarbeid, men akkurat de lenkene – de fikk jeg til.

Så fikk andre holde på med flettekurver og stjerner og sånt. Jeg kunne lage lenker.

Akkurat hvor mange meter lenker jeg produserte i løpet av barndommen vet jeg ikke. Men vi var fire brødre som satt der og klippet og limte, så det ble nok en del.

Juletreet vårt var overpyntet på grensen til abstrakt kunst og lenkene hang jo naturligvis også andre steder i huset.

Som voksen har jeg vel innsett at foreldrene mine måtte kvitte seg med noe av alt vi produserte, men jeg liker å tro at de – som så mange andre foreldre i denne tiden – lot kunstkritikk være en ukjent øvelse og likte det fordi det var barnas «kunstverk».

Men – så langt denne lenken(!) – tilbake til barndommen. Plutselig har årene gått og jeg ser fram mot å feire min egen 50-årsdag utpå nyåret.

Det betyr at nå er det mine barn som produserer kunstverk – om enn ikke i samme volum som jeg og mine brødre gjorde.

Forskjellen er naturligvis at mine barn virkelig lager kunstverk. Det kan jeg se med mine fullstendig objektive øyne.

Så er det også sånn at adventstid og jula får et annet innhold når man blir voksen. Jovisst gleder jeg meg både til og over gaver – både å gi og å få. Jeg gleder meg til mat, kaker og tid med familien.

Men etter som man blir voksen og får sett litt flere sider av livet, så fylles advents- og juletida også med et dypere innhold.

Noe av det fine – men også litt vonde – med å bli voksen er at man både har opplevd mye mer og at man evner å sette seg mer inn i hvordan andre har det.

I hodet mitt er det en sangtittel som av og til dukker opp; «Te den som itj gler sæ tel jul».

Det er en ganske fæl tanke. At det finnes voksne som ikke gleder seg til jul, det kan jeg se for meg. Livssituasjoner endrer seg og det er dessverre mange ting som kan skje som gjør jula til en tung høytid.

Jeg sier ikke at det ikke er trist, men vi voksne har som oftest større kapasitet for å hanskes med slikt.

Men for barn?? Det er faktisk så det skjærer i hjertet. Barn som ikke gleder seg til jul!? Om det er på grunn av familieforhold, økonomi, alkohol eller andre ting.

Barn som ikke gleder seg til jul er en grusom tanke.

Jeg håper veldig at dette ikke oppfattes som moralisering på noe vis. Det er det overhodet ikke tenkt som. Mine barn gleder seg til jul, selv om de nok må finne seg i å ikke få alt de ønsker seg.

Det skulle brått mangle.

Jeg gleder meg til jul – selv om magien fra barndommen kanskje har falmet noe. Men det er altså ikke sånn for alle

Jeg startet med overskriften «Andre lørdag i innadvendt». Kan det være at vi kunne
prøve – det lille vi kan – å gjøre tida fram mot jul til utadvendt i stedet for innadvendt?

Vet vi kanskje om noen som kunne trenge oss litt ekstra nå i denne mørkeste tida? Kanskje noen som gruer seg til å feire jul alene?

Noen som har mistet en av sine kjære det siste året og hvor savnet blir ekstra sterkt når jula kommer.

Arnt Nordkil er 48 år, gift og har to barn. Han stammer opprinnelig fra Hamarøy,
snakker søring og omtaler seg selv som ”Nordlending med talefeil”. Utdannet lærer og teolog, fotballgal og musikkinteressert.