Alle fugler...eller..?

Alle fugler småde er
kommet nå tilbake?
Gjøk og sisik, trost og stær
synger alle dage?
Lerka? jubler høyt i sky,
ringer våren inn på ny.
Frost og snø de måtte fly,
her er sol og glede!?

Fuglene kvitrer og minner meg om denne sangen alle kan.

Den er fra Tyskland, skrevet av Hoffmann von Fallersleben omkring 1835, tilpasset en gammel folkemelodi.

Mens jeg nynner endres utropstegnene i teksten til spørsmålstegn. Det er vel ikke akkurat slik lenger?

Har du hørt gjøken i det siste?

Har du sett sisik, trost, stær og lerke? Burde de ikke vært her nå? Neiiii....Tja ?? Det er kanskje jeg som er alt for utålmodig?

Snart dukker de opp, sier jeg for å trøste meg sjøl. Jeg lykkes ikke. Spørsmålene står i kø. Var de her på denne tida i fjor?

Kanskje de blir heftet av anleggsmaskiner i vindmølleparker, flyr omveier eller støter på fristelser langs kysten? Kanskje de drøyer turen, nyter turen og hviler vingene her og der, siden det er blitt tryggere for fugl i dette pandemipregede landet?

Slapp av, bry deg heller om det som skjer her og nå, sier jeg strengt til meg sjøl. De kommer når de kommer!

Legg heller merke til at skjære og måse bygger reir akkurat som før, hold øye med flaggspett- paret i ospa, studer nøtteskrike og dompap og nyt svarttrostens sang!

Men de er ikke trekkfugler, svarer jeg surt. Jeg må bare finne ut mer.

Jeg havner i Norsk rødliste for 2015.

Det er en oversikt over arter med risiko for å dø ut. Den er utarbeidet av artsdatabanken i samarbeid med fageksperter. Høres pålitelig ut, mumler jeg, og drar fingeren sakte nedover lista med navn på 82 fuglearter.

Du store all verden!

Jeg finner nesten alle fugler: gjøk, sisik, stær og lerke! Gulspurven er der og flere andre jeg drar kjensel på. Den norske lista skal oppgraderes i år. Vil den da ligne den svenskene fra i fjor med 253 fuglearter?

På den står det blant annet at grønnfinken er sterkt truet og at mange ender er med.

Ei anna liste heter State of the world`s birds og er laget av verdens største internasjonale fuglevernsorganisasjon, birdlife International.

Jeg fester meg ved at «40 prosentav verdens
fuglearter er i tilbakegang!» Det er nesten halvparten det, konstaterer jeg, men spør: 40 prosen av hva? Jeg finner anslag på at det er omkring 10.000 fuglearter i verden. Da bli 40 prosent enda mye mer.

NRK meldte for en tid tilbake at på de siste 30 årene har Europa alene mistet 421 millioner hekkefugler, de fleste vanlige typer som gråspurv, sanglerke og stær.

Det finnes nesten tre milliarder færre fugler i Nord-Amerika i dag, sammenlignet med 1970. Det betyr at mer enn én av fire fugler er borte!

Det er jammen ikke lett å være fugl! Og det er ingen tvil om hvem som har skylda!

Hva så? Blir det mer plagsomme insekter når fuglene ikke putter dem i seg? Vi naturen endre seg når det blir færre fugler som sprer frø? Vil dyr som spiser fugl sulte i hjel?

Kanskje jegerne ikke har noe å jakte på og må nøye seg med å skyte på bilder av ryper?

Kan det bli stille i skogen? Kan våren bli tausere og turene kjedeligere? Vil folkehelsa påvirkes negativt fordi vi mister naturopplevelser? Er mangel på kontakt med naturen helsefarlig? Hvordan henger alt dette sammen?

Når noe blir historie oppstår fortellinger.

Kan hende får vi minne- fuglebøker om sjeldne eller utdødde fugler som for ikke lenge siden var vanlige? Kan hende kan vi lese hele dramaet om da hubroen, havørna og kongeørna slåss mot vindmøllene og tapte. Kan hende blir denne over hundre år gammel historie en klassiker?

1. september 1914 døde en due ved navn Martha i Cincinnati Zoo i USA.

Hun var det aller siste eksemplaret av arten vandredue. Årsaken var i all hovedsak intens jakt. Hendelsen var nærmest ufattelig.

For bare et århundre eller to tidligere hadde vandredua vært den mest tallrike fuglen i USA – kanskje i hele verden – med en bestand på milliarder av individer.

Historien om vandreduas undergang er en
tankevekker. Den er eksempelet på at vanlige
fugler er i fare! Jeg rusler en tur. En gammel
strofe dukker opp:

Jeg gikk en tur på stien
Og søkte skogens ro
Da hørte jeg fra lien en gjøk som sa
KO-KO
Men det var ingen ordentlig gjøk å høre.

Olav Eldøen er født i Oslo i 1948 og flyttet til Rognan i 1975. Han er gift, har tre døtre og fire barnebarn. Han har sluttet som barnepsykiater ved Bup Indre Salten, og er nå pensjonist og student.