Kjærlighetsbrev - i posten?

Er det lenge siden du har fått kjærlighetsbrev i postkassa? Ja, ikke sånne hvite vinduskonvolutter som plutselig ligger der, nederst i kassen og skriker. De brevene er det de færreste som liker, om noen. Heller ikke nødvendigvis kjærlighetsbrev fra kvinne til mann, eller fra mann til kvinne.

Men kjærlighetsbrev - fra et menneske til et annet.

Hyggelige postkort fra fjerne, eller nære strøk. Håndskrevne konvolutter med innhold som er fylt av et annet menneskes tanker og følelser. Kjærlighetsbrev som løfter deg og skaper både takknemlighet – og glede? Kjærlighetsbrev i postkassen, eller på bunnen av et vatn?

Jentene i 10’ende klasse på Misvær oppvekstsenter deltar i filmkonkurransen «Filmfest Salten» for alle Saltenskolene. Filmen jentene har skapt handler nettopp om et kjærlighetsbrev. Et kjærlighetsbrev som ble liggende på bunnen av Gjømmervatn. I nesten fire tiår.

Under andre verdenskrig måtte to skadeskutte, tyske kampfly nødlande på isen. Kjærlighetsbrevet fra oberstløytnant Hartmurt Paul til konen Ida sank til bunnen av vatnet. Etter trettiseks år ble det hentet opp til dagslys fra (det 30 meters dype) vatnet, og dro igjen luftveien til Tyskland. Denne gangen kom det frem.

Det er nå de sniker seg inn. De tre ordene. Så alene; og samtidig så sammen. «Kjærligheten overvinner alt». Men gjør den egentlig det? Overvinner alt? Hartmurts kjærlighet overvant alt. Vintre, somre, høststormer, fiskekroker og småfeit ørret. På Gjømmervatnet.

«Å skrive er å tenke» hørte jeg på en podkast i dag. Det må jo stemme? Når jeg fester bokstaver sammen, blir de til ord og ord blir til setninger. Setninger som forhåpentligvis gir mening. Det fineste med å skrive er at tankene mine får hvile hos en annen. Hos den man skriver til. Da jeg valgte (mer eller mindre frivillig) å flytte sammen med datter India til Oslo fikk skrivehobbyen min mer mening.

Mening i den forstand at jeg skriver kjærlighetsbrev, som jeg sender i posten til min bestemor i Misvær. Så ofte som mulig. Jeg skriver de på kontoret. På kafeen. På puben. På restauranten. Hjemme. På en tenkebenk jeg finner i byen. Jeg lar mine tanker hvile hos Mor så ofte som mulig, med pennen i hånda. Jeg finner enorm glede i det. Jeg skriver om smått og stort. Om opplevelser, minner, oppdagelser, nyheter og glede. Jeg elsker å la tankene mine hvile i Misvær, hos Mor Eva. Der finner de ro, takknemlighet, ettertenksomhet, kjærlighet – og glede.

Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Kanskje fra min mormor, Mor Inger. En kraftfull dame som hadde omsorg for alle. Det skal ikke forbause meg om hennes god-natt-historie var hentet fra diktet som Mikael Aksnes skrev; mens han enda var her og kunne skrive sine dikt, og sine kjærlighetsbrev:

«Den største gleda ein kan ha,

det er å gjera andre glad;

og vil du gjerne lukka nå,

då først deg sjølv du gløyma må.

Og vil du sanka gods og gull,

du aldri får din bankboks full;

du må ha meir, får aldri ro;

eit hundre først – og sidan to.

Nei, gjer deg nøgd med det du har,

og prøv å gjera andre glad;

turk tårer bort der du dei ser,

og gjer det lyst der mørkt det er»

Jeg skulle ønske jeg var sponset av Posten. Men frimerker er ikke så dyre, og de er fine – med bilder av dronninger, konger, fjell, dyr og hav. Og det er kanskje slik livet, og kjærlighetsbrev er. Høyt oppe, i ulike drakter og langt nede. I vatn. Men frem, det kommer de.

Om du skriver de.