- Det er ikke noe jeg tar lett på

Nylig dukket det opp et minne på Facebook som minnet meg på at det nå er fem år siden jeg begynte som journalist i Saltenposten. Fem år! Hvor ble de egentlig av?

Jeg tok et kjapt blikk i speilet og kunne raskt konstatere at årene har satt visse spor. Men mest av alt kjente jeg på en inderlig takknemlighet.

Årene har flydd forbi, nesten uten at jeg har merket det, og det fikk meg til å reflektere. 

På alle menneskene jeg har møtt som journalist. På kollegaene mine, som jeg er så uendelig glad i. Og akkurat da slo det meg hvor utrolig heldig jeg er. Jeg har en jobb jeg fortsatt gleder meg til å gå til, hver eneste dag, etter fem år.

Kollegaene mine skal ha mye av æren for det. De er med på å skape en arbeidsplass med enorm takhøyde og masse hjerterom, en plass der vi kan være oss selv, både på gode og dårlige dager.

Og dere, leserne våre, fortjener også en stor takk. Det vi leverer i løpet av en arbeidsdag, blir lest, vurdert - og ganske ofte også relativt krast kritisert. Samtidig må det sies at jeg setter pris på kritikken, også når jeg får så ørene flagrer.

Det viser bare at samfunnet vårt består av mennesker som bryr seg og lar seg engasjere - og det kan jeg faktisk ikke unngå å sette pris på. Alternativet ville vært så mye verre.

Men det aller fineste med jobben min er alle de fine menneskene jeg møter, tilliten jeg blir gitt, og alle historiene jeg får lov til å formidle. Etter fem år er det vel ikke til å legge skjul på at det er de sterke, ærlige historiene om menneskers liv som ligger mitt hjerte nærmest som journalist.

Slike oppdrag føles alltid ekstra ærefulle å få, og den tilliten jeg blir vist da - er noe jeg aldri tar lett på.

I løpet av disse fem årene har det blitt mange sterke menneskemøter. Og veldig ofte tar jeg meg i å tenke over for en enorm tillit som blir vist meg når jeg får lov til å formidle menneskers historie.

Jeg vet med sikkerhet at disse historiene betyr mye for leserne våre, de minner oss alle på at vi ikke er alene om å møte vanskeligheter i livet.

Når jeg treffer mennesker jeg skal intervjue for første gang, så tar jeg meg ofte i å undre på hva de bærer på av erfaringer i livet. Hva som tynger dem og hva som gjør dem glade.

Det er nemlig disse erfaringene og opplevelsene, og måten mennesker bærer disse på, som gjør alle så unike.

Jeg mener helt oppriktig at de som tør å dele åpent om sine erfaringer i livet, kan sammenliknes med en god fjellfarer som deler nyttige tips om hvordan man pakker sekken og hvor man bør ferdes.

Det er alltid noe å lære av de som har gått veien før deg.

Og kanskje er det akkurat dette jeg håper å kunne bidra til gjennom jobben min som journalist. Skape et rom for åpenhet, for de viktige historiene, for samtalene vi kanskje kvier oss for å ta – men som ender opp med å bety mer enn vi aner.

Jeg er i alle fall ikke i tvil om at de mange historiene som har blitt formidlet i Saltenposten gjennom disse årene har hatt stor betydning for mange.

De har, uten unntak - utgjort en forskjell i noen andres liv.

Hver eneste én av de som har delt sin historie med meg og leserne våre, har fått en spesiell plass i hjertet mitt. Og kanskje har disse historiene en god del å si for at jeg gleder meg til (minst) fem nye år?