Sorg er hardt arbeid

Heldigvis vet vi ikke hva livet gir oss av gleder og sorger, lykkelige øyeblikk eller utfordringer og nedturer. Det er det livet handler om; det vi får oppleve og det som skjer med oss i den tiden vi får på jorden. Fantastisk og utfordrende på samme tid.

Når stor sorg rammer er det som å bli kastet ut i et stort og ukjent univers. Livet slik det var er forbi og det må læres å leves på nytt. Som en klok lege sa til meg uka etter jeg mistet mannen min; - «Sorg er hardt arbeid. Noen ganger kjenner du deg klar for fest og noen ganger vil du lure på hvordan du skal klare å sette en fot framfor den andre.»

Samtidig er gode og varme minner godt å ha i arbeidet med sorg. Da jeg skulle skrive spalten denne uka, slet jeg med å finne et godt tema. Så tenkte jeg på alle de spaltene jeg har skrevet med mannen min som hovedperson fordi han syntes det var så gøy at jeg karikerte hans små og store særegenheter, spesielt med jakt og fiske og ved. Derfor dediserer jeg spalten i dag til han. Gode minner <3

FISKEFEBER 

Skrevet i juli 2018

Det startet i slutten av mai. Det ukonsentrerte blikket. De lange samtalene og chattene med den andre. I telefonen, på snap og messenger. Bilder ble sendt, diskutert og analysert. Nye strategier ble utformet og det ble satt hårete mål. Det var da jeg resignert forstod at feberen var på gang.

Førte gangen forstod jeg ikke så mye. Jeg begynte å mistenke at han hadde en annen. Samtidig som at utroskap lå veldig fjernt fra den mannen jeg kjente. Eller trodde jeg kjente. Det skulle vise seg at det var en annen. Ikke en kvinne, eller mann for den saks skyld. Det var en smekker, strømlinjeformet skapning, rosa inni og blank utenpå. En fisk. I laksefamilien. Ørreten.

Jeg har en stødig og sindig mann som store deler av året er fornuftig og rasjonell. Det går fint an å ha gode samtaler med ham og han forstår greia, liksom. Så kommer vi til bestemte tider på året og det rakner fullstendig. Han er lost og vi må bare ri han av så godt vi kan i heimhusan.

Det starter i det små. Han kan flakke med blikket og ramle litt ut av samtaler. Han får telefoner fra like fiskegal bror til alle døgnets tider. Det diskuteres utstyr og strategier og planer legges måneder i forveien. Fornuften bytter plass med lidenskapen. Det eskalerer. I år har det vært ekstra mye diskutering. Bror har nemlig kjøpt fiskeutstyr. Ikke bare litt fiskeutstyr. Han har kjøpt fiskeutstyr for nærmere 60 000 kroner. Da er man dedikert! Fiskesneller og sluker. Liner og vesker. Lodd og kroker. Båt og påhengsmotor. Mannen min har i flere uker fått bilder og snap fra et stadig voksende forråd av mer eller mindre fornuftig utstyr og dingser som garantert skal gi dem tidenes fangst. For rekorder skal slås. Det er ikke måte på hvor store drog de skal hale over ripa.

Utstyret pusses og renses. Ordnes og sorteres. Det lines opp og det tas bilder. Strategiene blir mer og mer detaljerte. Hvilken vei skal bølgene gå for å få mest uttelling med den og den kroken og sluken? Hvor langt inn i den og den vika skal det dorges? Hvor stor fart er det lurt å ha da? Hva var det de gjorde sommeren i 94 da de var med bestefaren og fikk rekordørreten? Kart finkjemmes og hemmelige fiskeplasser og fisketips utveksles i skjul. Detaljene røpes aldri. Det er statshemmeligheter.

Når det nærmer seg D-dag er mannen fullstendig borte for omgivelsene. Han virrer rundt og snakker mer eller mindre sammenhengende. Han svarer ikke når han blir snakket til og han enser ikke når yngste datter prøver å oppnå kontakt med pappaen. De to eldste har for lengst forstått greia og benytter heller anledningen til å oppnå goder de ellers i året aldri får. Han er ukritisk til alt.

Blikket er sløret og hendene begynner svakt å dirre når han tenker på stor-ørreten som bare venter på ham. I dypet. Det vises bilder av fisk i alle varianter og kulører over middagsbordet og vi mister interessen etter to minutter. Hele familien må nok en gang høre på mer eller mindre sanne fiskehistorier. Han forstår ikke hvorfor han etter kort tid sitter alene igjen rundt bordet. En datter ber om, i desperasjon over manglende kontakt med far, at han skal vise henne fiskeutstyret. Fortvilelsen brer seg fort når hun oppdager at hun er fanget. Han tar fram en over gjennomsnittet stor slukboks. En og en sluk tas fram. Den vises ikke bare fram, det fortelles i detalj om hvilken fisk han fikk på den, hvor det var og hvordan været var den dagen. For ikke å snakke om hvordan han skal fange storfisken med den.

D-dag opprinner. Han enser oss ikke. Han er helt inni seg selv og vaser rundt i huset mens han snakker med seg selv eller med fiskegal bror i telefonen. Diverse værapper granskes og analyseres. Vindretning? Vindstyrke? Hvilke skyer og hvor kommer de fra? Blir det sol eller regn? Utstyr pakkes ned og jeg må gå gjennom pakkelistene med ham sånn at han ikke glemmer mat og varme klær. Hendene skjelver og feberen rir ham.

Så er han dratt. Det går ett døgn og så dukker de første bildene opp. Gapende og blodige fisk holdes triumferende opp. Vi må kommentere og applaudere og det må anerkjennes hvor fantastiske fiskere de er.

Vi må bare vente. Vente til feberen nok en gang skal stilne og mannen blir seg selv igjen. Helt til neste gang; den store elgjakta.

Tusen takk for gode minner, Reidar<3

Spaltist Liza Einset Jolma er mor til tre barn, jobber som lærer, er opprinnelig fra Fauske men har reist mye.