Å plukke opp etter andre

Jeg har ikke noe behov for å skryte. Men jeg er en sånn som plukker opp etter andre.

Jeg nøler ikke med å ta med meg søppel som andre har slengt fra seg i skogen. Jeg vet ikke om det er fordi det var sånn vi alltid gjorde i min familie, som "alltid" var ute på tur et sted.

Eller så bare faller det meg naturlig.

Fordi jeg vil at det skal være vakkert rundt meg. Ideen er at det er færre som kaster søppel hvis det ikke er noe synlig søppel. En god sirkel.

Jeg har dessverre ikke så mange andre grunner til å skryte på meg å være miljøvennlig. Jeg kjører dieselbil i stedet for å ta toget. Det hender jeg lar være å sortere matsøpla og plastsøpla hvis det er fullt. Da havner alt i restavfall.

Jeg kjøper litt for mange billige klesplagg hos kjeder jeg har hørt tar lettere på dette med miljø og rettferdig handel.

Da er det en trøst at jeg kan bidra ved å plukke litt søppel som andre har kastet.

Vi vet at ingen ting kommer til å vare evig. En dag har sola sendt sine siste stråler ut i universet, uansett hvor mange grep vi tar for miljøet. Det kan riktig nok være lenge til. Vi kunne kanskje bare gitt opp først som sist.

Men vi gjør ikke det. Såvisst ikke.

Elever fra hele Indre Salten mobiliserte sterkt for klimaet i går, sammen med ungdommer fra hele Norge, ja verden. De risikerte fravær og nedtrekk i karakter for å sette klima på dagsorden. Fordi de voksne ikke gjør det.

- Det er vi unge som skal leve i dette klimaet. Men det er ikke vi som har ødelagt det, sa lederen for Fauske ungdomsråd, Elias Trones i roperten utenfor rådhuset på Fauske.

Det var kun en person som troppet opp ute på trappa for å høre på ungdommenes appeller.

Også i Misvær, Valnesfjord og Straumen var det klimastreik. Engasjerte barn og ungdommer sa sin hjertens mening om de voksnes prioriteringer. At de fikk fravær, brydde de seg ikke så mye om.

- Vi tenker at dette er mye viktigere. Jordkloden er viktigere enn fravær, uttalte Anine Larsen på vegne av de rundt 60 streikende elevene på Straumen.

Det er pinlig at det er våre barn som må grave i vår dritt, som gjør et forsøk på å rydde opp. Og det er sprøtt å tenke på at menneskene, som er regnet som den høyest utviklede arten, også er de som ødelegger jorda. Og det i et rasende tempo. Det er vår geniale trang til å utforske og utvikle verden som har gjort oss levedyktige.

Ironisk nok kan det også bli vår undergang.

Ungdomsrådslederen Elias uttalte at han godt kunne ønske seg å få barn en gang i framtida, men at han er skeptisk til det, slik vi har stelt det i stand her på kloden.

Han mener de gamle har grodd fast i oljenæringa. Vi må få ut fingeren nå. Hvorvidt det hjelper å kjøre elbil eller ikke, er det ikke full enighet om. Kanskje finner vi ut at elbilen er like ille som dieselbilen, til syvende og sist.

Men det er kanskje det beste vi kan gjøre akkurat nå. Ingen kan klare å være perfekte, da må vi tilbake til leirbålet. Og selv det forurenser. De unges miljøkamp gir håp og motivasjon, og kanskje klarer vi å skimte et lys i enden av den røykfylte klimatunnelen.

La oss lytte til ungdommene nå.

Vi må ta dem seriøst. Vi snakker om elever som ikke helt ser vitsen i å gå på skole, hvis de likevel ikke har noen framtidsutsikter.

Det er avgjørende at de som tar beslutningene, kan forstå at ikke alt handler om penger. Vi er nødt til å måle mindre og dele mer, telle mindre og elske mer. Da mener jeg å ta hjertet med i beslutningene. Slik at jorda kan bestå litt lenger.

Som den britiske antropologen Jane Goodall sier det;

«Jeg føler virkelig at vi bare kan oppnå vårt menneskelige potensial, som er stort, hvis det er harmoni mellom intellektet og hjertet.»