Hvordan holder vi balansen?

I Netflix-serien Snowpiercer (som forresten er både spennende og interessant etter de to første episodene) er jorda gått fullstendig til helsike.

Ute er det 117 kuldegrader, alt er frosset og alle utenom 3.000 personer er døde. De overlevende er alle ombord på toget Snowpiercer der 1001 vogner trekkes av en evighetsmotor rundt og rundt på skinnene. En Noas ark i moderne versjon.

Ombord er det en miks av folk. Bakerst er de fattige, kriminelle og generelt folk stort sett fra skyggesiden. De har tvunget seg med, men holdes i sjakk av lovens lange arm ombord.

Toget er verdens siste økosystem. Her er vogner for storfe (som er der for å bli biff), hager med frukter, bær, grønnsaker og blomster.

Alt er i perfekt balanse. Dermed er systemet også skjørt. Den minste ubalanse kan vippe alt ut av kontroll.

Det hadde ikke blitt tv-serie dersom alt var fryd og gammen. Balansen forstyrres selvsagt, og det gir rom for noen tanker.

For at hele toget og alle ombord skal kunne overleve lengst mulig, er de avhengig av hverandre. Fiffen lengst fram gjør selvsagt ikke renholdet, det er det de bakerst i toget og nederst på rangstigen som tar seg av.

Men for at de skal kunne det, må de lenger fram (når balansen blir forstyrret) ta noen valg.

De rike med sine gode vaner er selvsagt ikke glade for at tilgangen på luksus minsker, men hva om det er nødvending?

I den virkelige verden driver vi rovdrift på denne ene jordkloden vi har, hittil det eneste oppdagede stedet i universet med intelligent liv. Kanskje burde det stå ”intelligent”, siden vi virker å kjøre våre egne og ikke minst framtidige generasjoners forutsetninger rett i grøfta.

Råkjøret på ressursene for egen vinning, eget behov eller bare for at vi kan, kommer før eller siden til å føre til konsekvenser som ikke lar seg rette opp.

Så da blir spørsmålet om vi er villige til å ofre noe for å opprettholde balansen, eller skal vi som sivilisasjon gå til grunne i velstand for noen og fattigdom og nød for andre.

Mange tror at den neste store konflikten eller krigen vil handle om ressurser, kanskje noe så enkelt som vann. Korona-krisen gir ikke de beste utsiktene. Det gikk ikke mange dagene før vi så de første medieoppslagene om hamstring.

Da kom det dessverre fram at mange først og fremst tenker på seg selv, og så får det bli som det blir med resten. Nå gikk det seg heldigvis til, men det var direkte pinlig å være vitne til i en periode.

Hvis vi ikke klarer å opprettholde balansen i butikkhyllene, hvordan skal vi da klare å ta vare på en hel planet?

Mange framhevet og hyllet, spesielt tidlig i koronakrisen, leger og annet helsepersonell som sto på og jobbet til tross for smittefare. Senere har enda flere av de som holder samfunnshjulene rullende fått oppmerksomhet og ros.

Det var en stund mye snakk om definering av samfunnskritisk personell. Nå, når samfunnet er på vei tilbake til normalen, kan vi utvide til samfunnsviktig personell. Alt vi hadde tatt som en selvfølge ble plutselig ekstra viktig for oss.

Ikke livsviktig, men trivselsviktig. Og det har vi kanskje lært oss å sette enda litt mer pris på.

Vi kommer oss gjennom denne krisen, og forhåpentlig har vi lært noe underveis. Teknologien har hjulpet til med å avholde møter uten å møtes. Kanskje blir det nå færre som flyr til Gardermoen for å ha et møte og deretter tilbake igjen, og at møtet heller foregår på Teams eller Zoom.

Det sparer tid, penger og miljø. Og det kan bidra til en bedre balanse.

Det trenger vi. Vi så alle hva som skjedde da vi mistet den litt.