Å eksportere problemer

Det nesten velter mot meg når jeg åpner skapdøra. Plastemballasje i alle farger og fasonger. Yoghurtbegre, plastposer og bokser som er så solide at de kunne fungert utmerket som matbokser. Og de kunne garantert kunne gått i arv til oldebarna mine.

Men jeg kaster det, alt sammen, etter en gangs bruk.

Og plasthaugen min vokser. Det gjør sikkert ikke noe, fordi det blir resirkulert. Trøster jeg meg selv med, og fyller sekken.

Men klumpen i magen er der. Dette føles ikke riktig. Regnskapet går ikke opp, det er ikke balanse. For skulle alle kastet like mye plast, hadde vi vært oversvømt for lenge siden.

Ja visst, vi har en god ordning for søppel-
sortering, og det er en mulighet for at plasten vi kaster i stort monn, blir til et annet produkt. Vi er tross alt mer miljøvennlige enn mange andre land, som ikke har en søppelordning, men lar alt havne i samme i den samme haugen.

Men vent, er vi det?

Plastsøppelet som vi produserer i Norge, sender vi til Tyskland og Sverige. Problemet er at det er så mye at de ikke klarer å ta seg av det. Så de sender det videre til land som Malaysia. Det er skammelig.

Forsker ved Havforskningsinstituttet Bjørn Einar Grøsvik kaller det en fallitterklæring.

Les også: Så mye ekstra plast vil dumpes i hav og på land innen 2040

Vi kan ikke bare eksportere vår egen dritt og dermed tro at problemet er løst. Så lenge vi ikke forurenser den vakre norske naturen, er det altså ikke så nøye?

Plastforbruket er attpå til forventet å stige de neste to tiårene. Mer enn 1,3 milliarder tonn plastsøppel vil ende opp i havet og på land fram til 2040, om det fortsetter som før, opplyser Forskning.no.

Det er visstnok det samme som 16,5 millioner passasjerfly, med passasjerer.

En ny beregning viser at så mye som 11 millioner tonn plastsøppel havner i havet årlig. I tillegg blir 30 millioner tonn dumpet på land, og 50 millioner tonn brent under åpen himmel. Fordi vi må ha to lag plast rundt salaten vår, som attpåtil er ferdig vasket.

Alle er lei av tallene. Kanskje fordi vi føler at vi ikke kan gjøre noe. Vi føler oss handlingslammet. Men gjør ikke vi noe, vil jorda gjøre det for oss. Vi har lagd en ubalanse eller forstyrrelse et sted, og det blir vi straffet for.

Heldigvis er det ikke bare jeg som er bekymret over denne problemstillinga. I år har TV-aksjonen valgt å støtte WWF sin kampanje for et renere hav.

I dag mangler to milliarder mennesker et system for søppelhåndtering.

Folk må enten brenne søppel under åpen himmel, dumpe det på land eller kaste det rett i sjøen. Søppelplukkere i fattige land tar seg av 58 prosent av alt plastmaterialet som resirkuleres i verden. Det er mer enn offentlige aktører og private selskaper til sammen.

Da er det minste vi kan gjøre å resirkulere det vi kan, når vi har muligheten. Men det holder dessverre ikke når ikke alt kan gjennvinnes. Grunnen er at mye emballasje er laget av flere typer plast. Vi er nødt til å få på plass nasjonale tiltak i tillegg.

Dette er hva forskere fra University of Leeds foreslår etter å ha gjennomført en stor studie:

- Veksten i plastproduksjon og forbruk må bremses. Plast må blir erstattes av papir og komposterbare materialer der det lar seg gjøre.

- Kapasiteten for søppelhåndtering må økes i mellom- og lavinntektsland, og søppelsamlere må få støtte til jobben de gjør. Det må også bygges anlegg for å håndtere søppel som ikke kan resirkuleres.

Bare på denne måten kan vi få kontroll på situasjonen, og slutte å belaste de som ikke har et avfallssystem med vårt søppel.

Det er en ekstrem ansvarsfraskrivelse som vi bør holde oss for god for.