- Når storken flyr forbi

Mange er nok uenige med meg, men jeg har urokkelig tro på at det å snakke åpent om ting som er vanskelig, gjør livet så mye enklere.

Jeg synes det er forfriskende å omgi meg med folk som er rett fram. Folk som ikke bryr seg om å holde en lytefri fasade.

Av egen erfaring vet jeg også hvor inderlig vondt det gjør å føle seg alene om et problem fordi det rett og slett ikke er noe som “snakkes om”. Jeg heier derfor på alle som står frem og snakker om det som er vanskelig å sette ord på.

I følge FHI er det beregnet at så mange som en av ti opplever periodevis eller vedvarende ufrivillig barnløshet. Det er et relativt høyt tall, og det får meg til å fundere på hvorfor ikke flere snakker om dette.

Er det fordi det er så skambelagt å snakke om, eller er det slik at de fleste av oss ikke vil være til bry for andre ved å snakke om personlige anliggender?

Det har jeg ingen gode svar på. Men i dag velger jeg å blåse i om jeg er til bry for noen. Når vi er så mange i samme båt som sliter med det samme, så må nemlig noen begynne å snakke om dette. Denne noen kan likegodt være meg.

Det er så mange aspekter ved ufrivillig barnløshet som burde snakkes åpent om. Først og fremst er det den generelle mangelen på forståelse for at dette er en stor sorg for mange.
Mange påstår at meninga med livet er å få barn. Hva gjør man da, om sjansen for å få det til er nært null?

Jeg tror at mange har lettere for å forstå at det er tøft å få en kreftdiagnose, enn at man er ufrivillig barnløs. Nå mener jeg selvfølgelig ikke å sidestille de to med tanke på alvorlighet, siden kreft potensielt kan ha et dødelig utfall.

Kreft er dog noe som er “innafor” å snakke om. Opplever man ufrivillig barnløshet derimot, tror jeg det er det lettere å føle seg alene med sorgen, nettopp fordi ikke alle forstår at det faktisk er en sorg.
Det er kanskje heller ikke så rart, når temaet ikke snakkes åpent om.

Jeg har opplevd mange flåsete kommentarer i løpet av de to siste årene. Ingen av kommentarene har blitt ytret med onde hensikter, men i mangel på forståelse.

Smilet mitt har blitt rustningen som får meg trygt gjennom hverdagene. Å ikke kunne få barn på den “tradisjonelle måten” er ei tom seng, en tom stol ved middagsbordet. Det er ullsokker som er forhåpningsfullt strikket, men som sannsynligvis aldri vil omfavne en liten myk fot.

Det er usikkerhet, håp og tøffe behandlinger som tærer på både kropp og sjel.

Det er en sorg som kommer i bølgedaler. Noen dager er det stille hav og solskinn, før det neste dag helt uventet kan slå over til storm.
Det er tider der sorgen slår inn som frådende bølger over baugen på båten.
Noen bølger har man trøbbel med å håndtere, mens andre bølger er bare små dønninger, hvor man får tid til å puste.
Tid til å stålsette seg for neste store bølge.

I to år har vi vært i prøverørsbehandling.
Tre tøffe operasjoner, uttak av egg og to innsett senere har vi ennå ikke lykkes. Det er en helsikes ro-tur med mye uvær, og vi har ennå ikke sett snurten av land.

Kanskje hadde det vært lettere å fortsette turen, dersom vi så andre på fjorden som ror med samme mål.

Jeg unner virkelig ingen å føle seg alene i en situasjon som dette, og jeg håper at det faktum at jeg er så åpen om dette temaet i dag vil gjøre det litt lettere for andre som er i samme situasjon. Dere er ikke alene.

Vil til slutt legge til at ektemannen min har vært helt enestående gjennom dette. Vi har lært oss å kjenne hverandre på godt og vondt. Det har også vist seg at vi er et sterkt team som ror i takt sammen gjennom stormene.

Veien til å få barn blir lang, og vi har absolutt ingen garantier, kun et stort og inderlig håp.