Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Synspunkt

Takk for hjelpa!

Takk for hjelpa!

Det er variert og interessant å jobbe i en avis som Saltenposten, men det er ikke en selvfølge at man får jobbe med det man liker best. FOTO: Eva S. Winther

Jeg har av og til tenkt på at jeg har mange å takke for at jeg er så heldig å ha den jobben jeg har.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
25.08.2016 kl 08:56

For at jeg kom så langt at jeg tok den utdannelsen jeg hadde tenkt, og får jobbe med å skrive - det jeg liker aller best.

Siden jeg verken er skuespiller, sanger eller toppidrettsutøver kommer jeg aldri til å stå på noen scene for å motta en pris der jeg lettrørt og overrumplet må holde en påfølgende takketale uten jukselapp.

Derfor har jeg lyst til å takke noen av dere som har hjulpet meg dit jeg er i dag her i avisen.

Som skoleelev er det nok sjelden at man takker sine lærere for det man har lært. I alle fall ikke der og da.

Jeg husker også at jeg ble ganske irritert da min gamle lærer på Erikstad, Edel Olsen, hadde tatt seg den frihet (som jeg syntes da) å sende et dikt jeg hadde skrevet inn til avisen.

Selv syntes jeg at diktet var for barnslig til at jeg ville ha sendt det inn selv, men hun sørget i alle fall for at jeg fikk min første tekst på trykk, så hun så kanskje et talent i rimene.

Jeg kan ennå se for meg Ole Orvin og Ingrid Berg sine notater i margen på førsteutkastet til mange av novellene vi skrev på ungdomsskolen.

«Hva tenkte du da?» «Hva følte du da?», stod det flere steder. Litt masete kanskje, men det var godt ment.

Som den skjønnlitterære personen jeg egentlig er, var det med på å få fram bedre beskrivelser i tekstene. Dette har jeg fortsatt med meg i tankene når jeg er ute på reportasjeturer.

«Hva lukter det?» «Hvilke lyder hører vi?»

Sommeren 1994 ble jeg kjent med ei Tromsø-jente som heter Margrethe Vik (nå gift Solbakken). Vi var tilfeldigvis på språkreise samme sted, og oppdaget at vi delte interessen for å skrive dikt og andre tekster.

Året etter reiste vi på kulturleir i Kalmar i Sverige sammen, der vi selvsagt var med på litteraturgruppa. Det var hun som fikk øynene mine opp for hva en klisjé er, og lærte meg å styre unna dem.

I løpet av to år på journalistutdanninga i Bodø lærte jeg fra scratch mye av det en journalist skal kunne.

Likevel er noe av det jeg husker best den første høsten da vi laget valgavis sammen med 2. klassen. Der hadde jeg skrevet navnet mitt på tre ulike måter, og ifølge Jan Erik Andreassen så kunne jo det, teoretisk sett, være tre ulike personer.

Fra da av har jeg alltid vært nøye på mitt eget og andres navn i avisen. Rett skal være rett!

Praksisplassen i Saltenposten kan jeg takk min kollega Arild Bjørnbakk for. Avisens redaktør hadde tro på den ferske studenten, og ga meg først noen frilansoppdrag. Det var også han som tok telefonen som skaffet meg kvelds- og helgejobb i Nordlandsposten.

I en bil hjem fra Bodø sammen med Arild Bjørnbakk og den gang redaksjonssjef Stig Bjørnar Karlsen tidlig i 2002, fikk jeg også tilbud om fast jobb i Saltenposten. Det var enkelt å svare ja, og her er jeg ennå takket være et godt miljø og en variert og spennende hverdag.

Jeg kunne ha takket mange flere, som fantastiske kolleger og sparringpartnere.

Som min strikse norsklærer på gymnaset, Turid Normann, og min engasjerte lærer i samfunnskunnskap Kjell Setså, som gjorde oss interessert i lokal politikk og aktuelle saker.

Det blir ikke plass til alle i denne spalten.

Merkelig nok tenker jeg sjelden på at det jeg skriver i avisen sannsynligvis leses av ganske mange.

Denne gangen håper jeg i alle fall at dere som jeg retter en takk til leser teksten. Takk for hjelpa!

Nøkkelord

Annonse
Annonse

Siste nytt i Synspunkt

Det gror som bare det!

Det kryr av gode idrettsutøvere i lille Indre Salten.

Må ha det - bare må ha det

Det er lett å la seg påvirke av tilbudsplakatene i butikken. Og kanskje spesielt om man er på nye steder.

Så redde for å skille oss ut

Vi mennesker er flokkdyr. Det er det ingen tvil om, og vi blir syke om vi blir sittende alene å se i veggen.

Gi Newton-rommet ro

Newton-rommet har sin plass og sin verdi.

Det store valget

Det er ikke enkelt å bestemme seg for hva man skal bli «når man blir stor».

Glede trumfer alt

I debatten om topping av lag eller publisering av tabeller i barnefotballen må vi ikke glemme det aller viktigste.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!