Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Det er tydeligvis bare ett United

Det er tydeligvis bare ett United

Old Trafford i Manchester rommer hele 75.500 tilskuere. Selv dagen før kampen var det et imponerende syn. FOTO: Mona Solli

Jeg er sportsinteressert. Spesielt innenfor ball-idrett, og der står håndballen over alt. Likevel har jeg aldri vært typen til å se på sport på TV. H...

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
02.10.2015 kl 22:33

Jeg er sportsinteressert. Spesielt innenfor ball-idrett, og der står håndballen over alt.

Likevel har jeg aldri vært typen til å se på sport på TV. Hvis jeg ikke skal spille selv, så holder jeg meg til å se lokale og nære kamper av ulike slag.

Helst med bekjente eller lokale helter på banen. Det er da jeg tidligere har kjent på lagånden. Landslagskamper i håndball er vel det største jeg har hatt interesse av å se når det gjelder TV-sport.

Likevel ble jeg med på familiens bursdagslag til Manchester, for å se hjemmelaget på Old Trafford møte tabelljumboen Sunderland sist lørdag.

Selvfølgelig var jeg spent, men mest spent var jeg på å se ansiktsuttrykkene til fansen i reisefølget. Deriblant bursdagsbarnet selv, som har vært United-fan hele livet, men aldri vært på lagets stadion.

I 70-årsgave fikk han billetter, og en hel bøling med familie som selskap for hans første nærkontakt med favorittlaget.

Reisefølgets yngste var også i overkant spent i forkant, og kjøpte seg en United-drakt med navnet til favorittspilleren Memphis på ryggen.

Fredag var det omvisning på Old Trafford, og jeg kunne ikke vri meg unna tanken på at dette var litt overdådig.

Etter omvisningen tok vi turen innom supporter-butikken, og jeg kjøpte en drakt til min United-fan som satt hjemme og ikke kunne være med på turen.

Jeg lekte litt med tanken på å kjøpe en til meg selv, i det minste for å bruke på kampen dagen etter. Jeg kom til slutt fram til at jeg heller sparte de pengene, og brukte bygaven på kampen.

Så var det endelig tid for selve kampdagen.

Temperaturen utenfor Old Trafford var en helt annen nå, enn dagen før. Det krydde av mennesker. Vi gikk inn, og satte oss i loungen. Der gikk kampen mellom Manchester City og Tottenham på TV. Manchester City som har kriget med United om rollen som leder av tabellen.

Med seieren over City ferskt i minne, var det tid for å finne setene.

Stemningen var til å ta og føle på i det store tribuneområdet. Med plass til 75.500 tilskuere, var det 3.000 av menneskemengden som heiet på Sunderland. De var fin plassert i sitt eget hjørne, med en rad av vakter omkring seg.

Vi satt høyt oppe, med oversikt over hele tribunen. Og jeg klarte ikke se et eneste ledig sete.

I ettertid vil jeg utvilsomt si det var en fordel å sitte øverst, da publikum i seg selv virkelig var en severdighet.

Etter en halv-dårlig førsteomgang, skjedde det endelig. Det vi alle hadde ventet på. Det var Memphis som i siste minutt av førsteomgangen endelig skåret for Manchester.

Det var en eksplosjon. Alle reiser seg. Alle roper av glede. Bare synet av tusenvis av mennesker som hopper i været, som en bølge og deretter se radene av klappstoler smelle igjen. Det var magisk.

Jeg kikket bort på yngstemann, og Memphisfanen. Han kjempet som en helt for å holde tårene tilbake. Og da begynte jeg å slåss mot mine.

Kampen endte 3-0, og guttene fikk se favorittlaget vinne på hjemmebane.

Det å se mennesker fra hele verden reise til Old Trafford for å se favorittlaget, og det å se mennesker som stikker innom så ofte at de føler de kjenner spillerne de sikkert aldri har truffet, det viste en nær lagånd på tvers av store avstander.

Som engelskmannen foran meg som konstant ropte «Come on Rooney!». Som en bekjent som heiet på en annen.

Og de samstemte fansangene. Det virket som alle kunne de utenatt.

Da vi gikk hjem etter kampen, og forbi en av de nærmeste pubene, hørte vi Solskjær-sangen jome gjennom gatene. Ja, da kjente jeg at jeg angret på at jeg ikke kjøpte en drakt til meg selv.

For denne stemningen, lagfølelsen jeg ikke trodde en kunne føle overfor spillere en aldri har truffet, og den rene idrettsgleden - den skal jeg oppleve igjen.

Det er tydeligvis bare ett United.

Annonse
Annonse

Siste nytt i Synspunkt

Når hjertet forsvinner

Når barnedrap bagatelliseres og rettferdiggjøres, da er vi alle i trøbbel.

Matens mektige måned

Desember det er liksom smaken og matens måned. Og ikke minst kanskje den måneden med flest tradisjoner.

Det gror som bare det!

Det kryr av gode idrettsutøvere i lille Indre Salten.

Må ha det - bare må ha det

Det er lett å la seg påvirke av tilbudsplakatene i butikken. Og kanskje spesielt om man er på nye steder.

Så redde for å skille oss ut

Vi mennesker er flokkdyr. Det er det ingen tvil om, og vi blir syke om vi blir sittende alene å se i veggen.

Gi Newton-rommet ro

Newton-rommet har sin plass og sin verdi.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!